Blod kan ikke lages, det må gis. Det er mangel på norske blodgivere, dette har fått Kathrine Kleveland til å melde seg som blodgiver igjen og hun skriver i Nationen:
Nå har jeg meldt meg som blodgiver igjen, det burde du gjøre også. 50 000 nordmenn trenger blodoverføring hvert år. De fleste blodoverføringer skjer i forbindelse med kreftbehandling, særlig hos barn med kreft. Men teoretisk vil halvparten av oss trenge blodgiving i løpet av livet.
Blod kan ikke lages, det må gis. Det er mangel på norske blodgivere. Derfor må norske sykehus kjøpe blod fra det europeiske markedet. Verdens helseorganisasjon, WHO og Røde Kors anbefaler sterkt at hvert land skal være selvforsynt med blod som gis uten betaling.
Det er et paradoks at rike Norge ligger nest nederst i Europa over antall blodgivere pr 1000 innbyggere. Samme tendens ser de i Oslo der folk fra østkanten gir oftere blod enn folk fra vestkanten. Velstående Asker og Bærum ligger godt under gjennomsnittet, mens arbeiderfylket Østfold gir mest. Dette forsterkes også med at i Østfold øker takten på blodgiving, mens den går ned i Oslo.
En professor ved Blodbanken har uttalt at det lave antall blodgivere i Norge kan ha noe å gjøre med en større samfunnstrend der dugnad er i ferd med å erstattes av betalingsvillighet. Men kan alt kjøpes? Hva om det ikke er din blodtype på lager den dagen du trenger blod, da hjelper det lite med feit lommebok.
For et par år siden så det ut til at tallet blodgivere skulle passerer 100 000, men så gikk det ned igjen. Med en befolkningen i Norge som stadig blir eldre, og der de eldste trenger mest blod, blir dette helt feil!
Danmark har dobbelt så mange blodgivere per 1000 innbyggere som Norge. Det jobbes med å få flere blodgivere her også. Derfor skal det bli enda lettere å gi blod. Snart skal vi kunne gi blod på bussen eller på kjøpesenteret.
Jeg var 19 år gammel russ da ga jeg blod første gang. En ivrig russesjef, som seinere ble sykepleier, fikk mange fra russekullet 1985 ved Holmestrand videregående skole til å bli blodgivere. At vi også samlet inn penger til kreftsaken og seinere hadde en revy kalt Blodrød fiasko hadde antagelig svært lite med saken å gjøre.
Senere tok jeg det så vidt opp igjen da jeg flyttet tilbake etter utdanning, men så ble det ikke noe mer etter at barna kom. Nå er jeg imidlertid klar igjen. På samme måte som jeg går med opplysning i lommeboka om at jeg sier ja til organdonasjon, synes jeg det er en samfunnsoppgave å gi blod. Jeg har tenkt på det lenge, men avisoppslagene i sommer ga meg dyttet jeg trang.
Alle som får blodoverføring i Norge kan vite at vi har noen av de strengeste reglene i verden når det gjelder blodgiverne. Dette minsker også risikoen for reaksjoner hos mottakeren. Allikevel kan de fleste av oss gi blod om vi er sunne og friske og er mellom 18 og 60 år, og da kan vi som regel være blodgivere til vi fyller 70. Dette er en viktig frivillig oppgave som tar minimalt med tid. Hva venter du på? Meld deg via nettet du også på giblod.no
Vi må tørre å tenke at det verste kan skje, - det skjer faktisk hele tiden et eller annet sted, og da trengs det ofte blod. Å gi blod tar ikke lang tid, og gjør heller ikke vondt. Enkelte mener forresten det er direkte sunt og godt. Uansett kan du i alle fall unne deg litt god samvittighet etter å ha gjort en god gjerning.