Jordbruk og matsikkerhet er svært kontroversielt i internasjonal politikk. Derfor var det også god grunn for jordbruksinteresserte til å frykte det verste under FNs forhandlinger om bærekraftig utvikling. Heldigvis viser det seg at avtaledokumentet, i hvert fall når det gjelder dette temaet, er sterkere enn man kan ha forventet. Det er positivt både for miljø, matsikkerhet og verdens bønder, spesielt kvinner.
Retten til mat slått fast
Et av stridspunktene var hvorvidt og hvor tydelig retten til mat skulle omtales. Mange land, deriblant USA, har lenge vært redde for å diskutere dette, fordi de frykter at stater skal ansvarliggjøres for sult og fattigdom. Derfor står det heller ikke svart på hvitt i teksten at mat er en menneskerettighet, men det står at medlemslandene forplikter seg til å sørge for at alle har tilgang til trygg, nok og næringsrik mat, og at matsikkerheten må bedres både for nåværende og kommende generasjoner. Dette er en liten seier i seg selv med tanke på dagens politiske klima.
En inkluderende landbrukspolitikk
Avtaledokumentet ”The Future We Want” understreker også viktigheten av å styrke rurale områder og lokalsamfunn fordi dette er viktig for utvikling i mange fattige land. Det er positivt fordi det viser at man ser sammenhengen mellom mennesker, matproduksjon og bedre levestandard , og ikke prøver å påstå at industrielt jordbruk, sentralisering og store landinvesteringer fører til utvikling i seg selv.
I tillegg nevnes det at jordbrukssektoren trenger en revitalisering på både det økonomiske, sosiale og miljømessige plan. Dette viser at man ikke har et ensidig fokus på økonomi, men klarer å integrere alle tre pilarene i bærekraftig utvikling.
Småskalafokus og tradisjonelle dyrkingsmetoder
De fleste som sulter i verden er småskala bønder, og disse står også for mesteparten av verdens matproduksjon. Derfor er det utrolig viktig at deres rolle anerkjennes i bærekraftig utviklingspolitikk. Verdens ledere ble i Rio enige om at lokalsamfunn skulle styrkes ved at matprodusenter, og spesielt småbønder, kvinner, urfolk og andre sårbare grupper, skal sikres tilgang til kredittordninger, markeder, offentlige goder, helsetjenester og rettferdig landforvaltning.
I tillegg er både kunnskap, kapasitetsbygging og tilgang på rimelig teknologi vektlagt. Dette er ekstremt viktig for å kunne styrke bønders stilling, levekår og matsikkerhet. Dersom vi skal få et bærekraftig jordbruk globalt, må bønder ha kunnskap om miljøvennlige, effektive og bærekraftige jordbruksteknikker som god forvaltning og lagring av vann, forbedring av jordsmonn, og artsdiversifisert jordbruk.
Kvinner trekkes spesielt fram som endringsaktører for utvikling, og det legges også vekt på at man må ivareta tradisjonelle dyrkingsmetoder og tradisjoner som for eksempel dreier seg om å ta vare på frø. Dette er en seier for alle som mener det er feil at store såfrøselskaper skal kunne ha eiendomsrett på frø og biologisk materiale.
Infrastrukturen må bedres
Et annet viktig tema som settes i søkelyset er matsvinn. FNs medlemsland har under Rio+20 slått fast hvor viktig det er å minske avlingstap og matsvinn gjennom hele næringskjeden. Dett er av stor betydning fordi det nyanserer bildet av at verden først og fremst mangler mat og at produksjonen må gå kraftig opp.
I dag går mellom 15 og 50% av avlingene i utviklingsland tapt fordi man mangler lagringsmuligheter, riktig kunnskap om hvordan maten skal behandles, riktig utstyr eller veier til å frakte maten. Samtidig kaster den rike delen av verden mer mat enn noensinne, og matsvinnet fra industrialiserte land er anslått til å utgjøre like mye som den samlede matproduksjonen i Afrika sør for Sahara. Derfor er det ekstremt viktig for matsikkerheten at vi finner løsninger for å ta bedre vare på maten som produseres, noe verdens ledere ble enige om i Rio.
Veien videre
Alt i alt er det mange lyspunkter å spore når det gjelder matsikkerhet og jordbruk i Rio+20-dokumentet. Hvorvidt det inneholder alle løsningene for å sikre framtiden vi virkelig ønsker, kan imidlertid diskuteres. Selv om det danner et godt grunnlag for framtidig matsikkerhetspolitikk, må både politikere og organisasjoner huske på at det virkelige arbeidet begynner nå.
Dokumentet har mange gode intensjoner, men skorter på konkrete tiltak. Spesielt er det en lang vei å gå for å sikre at alle mennesker i verden får nok og sunn mat så lenge vi fortsetter å belage oss på et handelssystem som systematisk gjør at de som har minst, får minst. Selv om dette er et grunnleggende problem som politikerne viste liten vilje til å diskutere i Rio, er det noe som før eller siden er nødt til å settes på dagsorden dersom vi virkelig skal oppnå global matsikkerhet.
Mari Gjengedal deltok på FNs konferanse Rio+20 den 20.-22. april.