Bygdekvinnelagets Ellen Krageberg og Cesilie Aurbakken er for tiden i FN, der de formidler at global matsikkerhet er en likestillingskamp.
Bygdekvinnelagets Ellen Krageberg og Cesilie Aurbakken er for tiden i FN, der de formidler at global matsikkerhet er en likestillingskamp.

Kronikk: Global matsikkerhet er en likestillingskamp

Hvordan skal vi nå FNs mål for bærekraft? Les bygdekvinnelagets kronikk i Nationen.

For noen dager siden løftet kvinner og menn verden over fanene og marsjerte for retten til likestilling og like muligheter for alle. I dag fortsetter marsjen inn i maktens korridorer når den 62. sesjonen i FNs kvinnekommisjon starter i New York.

Tema: Likestilling for kvinner og jenter på landsbygda

Det overordnede temaet for årets konferanse er likestilling for kvinner og jenter på landsbygda. Utgangspunktet er «leave no-one behind», og man skal starte med de som er «left furthest behind». Verdenssamfunnet har i alt for lang tid unnlatt å gjøre noe med de enorme utfordringene for rurale kvinner i fattige land. Den generelle velstandsøkningen for en voksende, urban middelklasse i lav- og mellominntektsland har ikke klart å dra med seg de aller mest sårbare.

Mange kvinner er forhindret fra å eie land

Det å være småbonde i et fattig land er vanskelig, men å være kvinne er enda vanskeligere. Kvinner står for over halvparten av arbeidet som gjøres i landbruket, men nyter lite av godene. De opplever å befinne seg på utsiden av den formelle økonomien, med dårlig tilgang på lån og kreditt, tjenester og utstyr. Kun om lag én prosent av lånene i landbruket har tradisjonelt gått til kvinner. I mange land er kvinner forhindret fra å eie land. Dette på tross av at de ofte er hovedansvarlig for maten som produseres. Men «kvinnelandbruket» kaster ikke mye av seg. Mens det har vært kvinnenes oppgave å produsere og prosessere mangfoldet av matvarer som primært går til forbruk i hjemmet og lokalsamfunnet, har det å produsere ensrettede avlinger til marked og eksport ofte blitt sett på som en mannsoppgave. Resultatet er at det er mennene som får inntekter, mens kvinnenes arbeid og samfunnsinnsats for matsikkerhet og ernæring ikke blir verdsatt verken i form av rettigheter eller i kroner og øre. Klarer kvinner å finne arbeid i det lønnede landbruket, tjener de som regel mindre enn menn og får mer slitsomme, ensformige eller ufaglærte «kvinneoppgaver». Konsekvensene av alt dette er at kvinner på bygda er overrepresentert på en rekke triste statistikker som fattigdom, feilernæring og analfabetisme.

Utfordrende å skape handling av de fine ordene

De fleste er enige om at man må endre den systematiske diskrimineringen bygdekvinner møter på alle arenaer og anerkjenne kvinners behov for utdanning, arbeid, rett til å bestemme over egen kropp, rett til å eie land og produksjonsmidler, og rett til å få sin mening hørt i samfunnet. Å omgjøre målsetningene til konkrete handlinger er langt mer utfordrende. Ikke bare krever det endringer i fastgrodde kjønnsstrukturer og samfunnsnormer. Det krever også fundamentale endringer i de globale økonomiske strukturene som gjør at makten i verdenshandelen og verdikjedene for mat samles om stadig færre og større selskaper og følgelig skaper en skjevfordeling av ressurser hvor kvinner alltid havner dårligst ut.

Kvinners rett til å eie ressursene

En start er at kvinner og småbønder må ha rett til eierskap av egne såfrø og produksjonsressurser, til å utøve og dele kunnskap om lokaltilpassede landbrukspraksiser, frihet fra landran og dumping av matvarer som ødelegger lokale markeder. Kvinner må kunne ta del i verdiskapningen, få tilgang til innsatsmidler, teknologi og ikke minst god, målrettet landbruksrådgivning. Vi bør i større grad støtte tiltak hvor kvinnelige bønder selv overtar eierskap over hele produksjonskjeden. Kanskje viktigst må kvinner kunne organisere seg og få støtte til lokalt grasrotarbeid. Da er det et tankekors at den norske bistanden som går til lokale og internasjonale NGO-er er nedadgående. Det er også bekymringsverdig at Norge ikke fokuserer mer på landbrukets nøkkelrolle i global utvikling, og at landbruksbistanden vår utgjør en alt for liten andel av norsk bistand.

Kronikken fortsetter under bildet...




– Regjeringen vår må øke betraktelig den andelen av norske bistandspenger som går til landbruk og arbeid for kvinner på landsbygda, sier bygdekvinnelagets Cesilie Aurbakken og Ellen Krageberg, som deltar i den 62. sesjonen i FNs kvinnekommisjon denne uken.

Øk bistandspengene som går til arbeid for kvinner på landsbygda

Norge har sammen med resten av verden forpliktet seg til ambisiøse bærekraftsmål som skal nås innen 2030. Mål 1: er å utrydde fattigdom. Mål 2: er å utrydde sult. Mål 5: er likestilling. FAO har beregnet at dersom kvinner fikk lik tilgang på innsatsfaktorer som teknologi, gjødsel, såfrø, markeder og kapital, ville produksjonen deres økt med 20 til 30 prosent. Dette ville ført til at antallet som sulter i verden kunne reduseres med 100 til 150 millioner.

Det er flott at Norge snakker om likestilling og at vi satser på jenters utdanning. Men skal vi nå bærekraftmålene vi har forpliktet oss til, kreves det enda mer, på flere områder. Vi håper selvsagt den norske delegasjonen tar med seg noen av våre poenger i talene sine i New York de neste dagene. Men viktigere enn fine ord er økonomiske forpliktelser. En god start vil være at andelen av norske bistandspenger som går til landbruk og arbeid for kvinner på landsbygda øker betraktelig. Videre bør Norge gå tydelig i front for en utviklingspolitikk som fremmer matsuverenitet og bygdekvinners rett til å produsere den maten de trenger og ønsker, framfor sterkere markedsmakt for store selskaper. For likestilling er ikke bare et mål i seg selv, men en forutsetning for en inkluderende økonomisk utvikling og nok, sunn mat til alle.

Ellen Krageberg, leder i Norges Bygdekvinnelag

Cesilie Aurbakken, generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag