Bunadssyerne er i ferd med å dø ut
Det er vanskelig å rekruttere nye syere til lokal bunadsøm og vi kan risikere å miste kunnskapen.
Ragnhild Bye i Noresund er i dag den eneste yrkesaktive syeren som har kunnskap om hvordan montere bunader fra Krødsherad, Sigdal og Eggedal.
– Tenk om jeg ikke er her i morgen, da er all kunnskapen borte, sier hun bekymret og legger til at hun føler et tungt ansvar hvile på sine skuldre.
MANGE ER PENSJONERT
Også i andre bygder i Norge, mener Ragnhild å se at rekrutteringen burde ha vært bedre. Under fagdagene for bunadsproduksjon på Fagernes, møtte hun flere som var bekymret.
– Vi har mange enkeltpersoner rundt i norske bygder som har ansvar for den immaterielle arven og har kunnskapen om hvordan sy den lokale bunaden. Mange av dem er pensjonister, sier hun.
LAVSTATUSYRKE
At rekrutteringen de siste årene har vært lav, kan forklares med at det å sy bunad har vært et lavstatusyrke. Jobben har ofte vært en attåtnæring for kvinner som ble gjort i eget hjem. Det kan nok også hende at betalingen har vært gjort uten beregnet skatt.
– For å øke rekrutteringen og heve statusen, må bunadssøm ses på som et yrke. Kundene må respektere at vi driver enkeltpersonsforetak og at prislisten inkluderer merverdiavgift, sier Ragnhild.
For dem som ønsker å lære bunadsfaget, kan Ragnhild forsikre om at det er mer enn nok jobb. Nå setter hun sin lit til polske Pola som hun lærer opp. Pola har med seg godt grunnlag i sømkunnskap.
BUNADEN ER KORTREIST
En ferdig, formsydd bunad fra Ragnhild koster rundt 40 000 kroner. Det mener bunadsprodusenten er billig.
– Bunader inneholder ull, naturfibre og silke. Det er bare kvalitetsråvarer som ikke forurenser og som holder til neste generasjon. Bunaden er kortreist og miljøvennlig, sier hun
At noen klager over at bunaden er dyr, provoserer Ragnhild. Over 200 timers broderingsarbeid for å få laget en stakk til 7 000 kroner er billig. Hun har en timesats på 300 kroner på montering.
– Hele bunaden koster 40 000 kroner, og da skal seks til syv forskjellige personer ha lønn for å ha produsert den. Rettere sagt 30 000, for 10 000 går bort i moms.
MÅ GJØRE GRATIS
Det finnes ikke offentlig støtte til lokal kursing i bunadssøm, men det finnes en sentral utdanning for å sy bunad – bunadstilvirkerfag. Ragnhild mener at det kun er de store husflidene som har råd til å sende elever til denne utdanninga. Skal du lære å montere en lokal bunad, kan kunnskapen bare læres bort lokalt, som å få til alle de små finessene.
Ragnhild har brukt fridagene sine til å gi kurs i bunadsøm, men med 60 til 70 timers arbeidsuker har hun ikke lenger tid til å holde kurs. Med tungt hjerte må hun takke nei til forespørsler. Det ville være til stor hjelp om hun og andre kursholdere hadde fått opplæringsmidler.
– Hadde jeg fått lønn hadde jeg følt at jeg hadde gjort noe riktig, jeg hadde vært en kulturbærer, sier hun.
Ragnhild var så heldig å få gå i bunadslæra hos den store eksperten på de lokale bunadene, Randi Ramstad, på 1980-tallet. Hun har også brukt mye tid på å lese seg opp på det innsamlede materialet om de lokale bunadene, som ble samlet inn av bunadsnemnda i Sigdal. I dag har Ragnhild nok kunnskap til å montere alle damebunader og herrebunader fra Krødsherad, Sigdal og Eggedal, det vil si åtte til ti forskjellige varianter av bunadene. Drømmen er å kunne digitalisere alle papirer og permer hun har arvet. De er i så dårlig forfatning at hun ikke tør å låne dem ut lenger.
PROBLEMET STARTET MED REFORM 94
Problemet med å utdanne personer til å sy bunader, startet med Reform 94. Da forsvant den praktiske lærdommen fra skolesystemet.
– Når jeg skal lære opp noen i dag, må jeg starte på det grunnleggende. Først etter noen måneder kan jeg starte å lære bort bunadssøm, sier hun.
Nå oppfordrer Ragnhild Bygdekvinnelagene rundt i Norge til å gi kurs i grunnleggende sømteknikker og fange opp personer som kunne passe til å utdanne seg videre til bunadsøm.
– Lær bort det grunnleggende som hvordan sy stolper, passpolerte lommer, kraver og slag. Ha klippekurs der kursdeltagerne kan lære å klippe ut i fra mønster og beregne stoffbehovet, sier hun.
ØSTEN TAR OVER
Om den lokale kunnskapen om bunadsøm blir borte, mener Ragnhild at produsenter i Asia står klare til å ta over. De ser inntjeningsmulighetene.
– De kan komme til å overta kunnskapen som bygdene ikke greier å ta vare på. Problemet er ikke bare at kunnskapen forsvinner ut av landet, men at kvaliteten blir dårligere, når hele bunaden koster 19 500 kroner. Fortsetter vi videre på denne trenden vil bunaden være død, sier hun bekymret.