Det er viktig å holde norske mattradisjoner i hevd.

– Bygdekvinner over hele landet er tradisjonsbærere, og holder i hevd den praktiske kunnskapen om mattradisjoner og lokale råvarer. Utnevnelsen er en stor anerkjennelse av det arbeidet og engasjementet bygdekvinnene bidrar med, sier leder i Norges Bygdekvinnelag på et seminar på Eidsvoll i dag om temaet immaterielle kulturarv.

UNESCO STATUS

I juni vedtok generalforsamlingen i UNESCO å gi Norges Bygdekvinnelag status som tradisjonsmateksperter. Det vil si at Bygdekvinnelaget ble ratifisert som rådgivende organisasjon under UNESCO, og kan gi råd til UNESCO i saker som handler om tradisjonsmat i Norge. UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. For de fleste er UNESCO kjent for sin liste over «verdensarvsteder». Det vil si steder eller områder som er unike for sin materielle kultur og/eller natur. Men UNESCO arbeider også med vern av immateriell kultur og levende tradisjoner.

– Matkunnskapen i Norge har en stor rolle i identiteten og kulturarven vår, og jeg håper denne anerkjennelsen kan gi både bygdekvinnene og andre en økt bevissthet om hvor viktig denne kunnskapen er. I tillegg handler dette også om å holde i hevd en kunnskap som jeg tror vil være verdifull i arbeidet for en bærekraftig fremtid.

HVA ER IMMATERIELL KULTURARV?

Å verne kulturarv er ikke bare å ta vare på unike natur- og kulturområder, men også å ta vare på levende tradisjoner og kultur som er overført fra generasjon til generasjon. Det er dette som går under begrepet immateriell kulturarv. Matkunnskap, kjennskap til lokal tradisjonsmat og ferdigheter knyttet til tradisjonelle teknikker, er nettopp slike levende tradisjoner. Andre eksempler på immateriell kultur er håndverk som trebåtbygging, skautfelling, kunnskapen om å lage ski eller tradisjonell stølsdrift. I 2007 ratifiserte Norge «Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven». Konvensjonens formål er å sikre ivaretakelse og respekt for denne arven og øke bevisstheten om hva immateriell kultur er, samt sørge for internasjonalt samarbeid og bistand på området. I tillegg til bygdekvinnelaget er seks andre frivillige organisasjoner i Norge, akkreditert som rådgivende organisasjoner under UNESCO.

OM LEVENDE MATTRADISJONER I NORGE

Den norske matkulturen er rik og mangfoldig. Matskattene våre er mange, og de handler om langt mer enn oppskrifter på et papir og mat på en tallerken. De representerer også fortellinger om levende lokalmiljø og om folk, om tidene de levde i, naturen de forvaltet og kunnskapen de tilegnet seg. Det er dette som ligger til grunn for mattradisjonene våre, og som har gjort at vi på ulike steder i landet finner helt unike og særegne matskatter. – Se på navnene til noen av våre tradisjonsretter: suppe med klot, muffeluffer, mølje, pleskner, potetost, nepespa, majjæl, gommokaku, kastelefse, dylle, supanesope, brimlefse og dravle. Hvis vi ikke blir servert disse rettene lenger og ingen vet hvordan de blir laget, vil disse ordene forsvinne ut av vokabularet vårt og kunnskapen om hvordan de blir laget, forsvinner ut av minnet vårt, sier Krageberg.

NORGES BYGDEKVINNELAG SOM MATKULTURBÆRER

Tidligere ble mattradisjonen og kunnskapen om bruk av lokale råvarer overført fra generasjon til generasjon. Formidlinga av tradisjonene skjedde gjennom de faste daglige gjøremålene fortrinnsvis fra mor til datter. De siste 100 årene har familielivet og samfunnet for øvrig gått gjennom store endringer. Den selvfølgelige kunnskapsoverføringa hjemme er ikke like utbredt lenger. Derfor er det nødvendig å skape nye arenaer hvor mattradisjonene våre blir tatt vare på, formidlet og videreført. Medlemmene i Norges Bygdekvinnelag har vært og er engasjert i å holde norske mattradisjoner i hevd. Dette er et engasjement bygdekvinnene har opprettholdt, også i perioder der «ingen andre brydde seg» om norsk matkultur.

FORMIDLING i PRAKSIS

I våre lokallag og fylkeslag er det i årevis blitt samlet inn oppskrifter og skrevet bøker om lokale mattradisjoner. Lokallagene står årlig for kurs, temamøter og serveringsoppdrag i ulike sammenhenger. .  – Et godt eksempel er blodklubbfestivalen i Blaker Bygdekvinnelag som gjør matretten blodklubb synlig for bygda og bidrar til at denne retten lever inn i framtida. Noen må sørge for at vi snakker om blodklubb, smaker på blodklubb og lærer oss å lage blodklubb, forklarer Krageberg.

VEIEN VIDERE

Med den nye UNESCO-statusen skal vi fortsette jobben med å ta vare på tradisjonsmaten, og vi skal jobbe enda mer enn før med formidling og overføring. Vi skal spre informasjon om hva UNESCO-statusen handler om og ta det aktivt med oss inn i organisasjonsarbeidet. At Norges Bygdekvinnelag har fått UNESCO-status, betyr også at verdien av lokallagenes kunnskap får en stor og viktig anerkjennelse. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bygdekvinnene og lokallagene er aktive bærere av den immaterielle kulturarven når de sprer kunnskap om og skaper interesse for tradisjonsmaten. Denne anerkjennelsen må vi jobbe for at alle medlemmene får et eierskap til og en stolthet over.