Vi i Østre Udnes Bygdekvinnelag synes det er viktig at barn og unge lærer hvordan man kan dyrke sin egen mat, og dette passet perfekt inn i prosjektet Nøysom.

Dyrkingssesongen må forberedes

Ettersom dyrking ikke er noe en gjør på en kveld, så valgte vi å ha et kurs over fem kvelder med start i april og avslutning i september.  Vi ville også vise forskjellige typer grønnsaker der det brukes forskjellige deler av planta og der dyrkingsteknikken er litt forskjellig. Barn under 13 år skulle ha med seg en voksen. Dette var primært fordi det nok ville kreve noen ressurser på hjemmebane – både av økonomisk og praktisk art. Dessuten ville det være hjelp til å huske beskjeder. De voksne viste nesten like stor interesse som barna.

For at det ikke skulle bli for langtekkelig, ville vi ha grønnsaker som kunne høstes til forskjellig tid.

I april startet vi med å så forskjellige typer grønnsaker som ville trenge lengre tid enn det de ville kunne få i løpet av utendørssesongen. Det ble sådd gulrotfrø i melkekartonger for å vise at det ikke skal så stort areal til. Videre fikk barna velge å så to typer av savoykål, spisskål, knutekål eller kålrot i blomsterpotter. Likedan fikk de så et par gresskarfrø. Disse tok de med hjem for å drive og plante ut i egen hage.

Noen typer grønnsaker trenger enda lengre tid. Kursholder hadde sådd grønnkål, tomater og paprika noen uker i forveien, og barna fikk prikle med seg tre-fire av hver.

Det er ikke bare frø som kan gi nye planter. Vi viste rabarbra som var i ferd med å titte opp av jorda. Rabarbra er det vanligst å dele opp fra rota. Vi så også på luftløk – en liten løk som i hovedsak brukes som vårløk. Alle familiene fikk med seg noen løk for å plante i blomsterbedet. Vi gravde også opp noen jordskokk-knoller og snakket om dyrking av jordskokk. De fikk også med seg en kvist av solbær og en forklaring på at bærbusker kan formeres ved å stikke en bit av en kvist i jorda eller ved å bøye ned en gren og feste den til bakken. En veldig godt kjent vekst er potet. Barna fikk med seg en potet med beskjed om å legge den på et lyst sted og observere hva som skjedde.

Fordi noen av de nevnte vekstene bruker lang tid – noen opp til flere år før de gir avling, måtte vi også ha noen ting som kunne høstes fort. Vi sådde grønne erter i druebeger med litt jord i bunnen. Om ertene er bløtlagt noen timer før såing, vil de spire raskt ved vanlig værelses­temperatur. Når ertene blir 10-15 cm høye, kan en begynne å knipe eller klippe. Skuddene kan brukes som garnityr eller i salat. Om en ikke klipper for langt ned, vil det komme nye skudd på samme rot. Til slutt fant vi fram mungbønner. Disse skulle bare bløtlegges og spire i et glass. Frøene/spirene skylles minst et par ganger om dagen, og så har du ferdige grønnsaker (bønnespirer) på mindre enn en uke.

Endelig kan selve arbeidet ute begynne

Da vi møttes igjen i mai, var det tid for å plante, så og sette ute. Først plantet vi noen tomater i veksthus. Deretter satte vi en del poteter. Barna sto på, og 18 meter potetrad ble satt på noen få minutter. Vi plantet noen av kålrotplantene som vi hadde sådd i april, og så ble det sådd reddiker, plukksalat, sukkererter, bønner, gulrot, koriander og rødbeter. Instruktøren forklarte at det lønner seg å så på rader, for da er det lettere å finne igjen frøplantene når de spirer. De forskjellige grønnslagene skal sås med litt forskjellig planteavstand og litt forskjellig dybde. Det står bak på frøpakka. Fordi ikke alle frø spirer og noen av småplantene kanskje dør av tørke eller sykdom eller blir spist, så sår vi litt tettere enn det som står på pakka. Blir det for tett med planter, kan vi ta vekk det som blir for mye senere. Til sist plantet vi noen gresskarplanter. Barna fikk med seg noen små pakker med forskjellige frø som de kunne så hjemme. Etter det praktisk arbeidet snakket instruktøren om forskjellige måter å unngå skadedyr og å få plantene til å vokse godt.

Et triks for å beskytte kålvekster mot kålflue (og andre innsekter) er å dekke plantene med fiberduk. Vi så på stoffet i fiberduken. Den slippe igjennom lys og vann samtidig som den også beskytter litt mot uttørking. Dersom det kommer kålmøll eller kålsommerfugler senere i vekstperioden, kan en spraye kålplantene, nepene eller kålrota med grønnsåpevann. Det er ikke giftig og skader ikke plantene, men gjør at larvene ikke får utvikle seg. Ellers går det an å plukke av larver med fingrene.

For at plantene våre skal vokse godt, så må de få litt «mat» underveis, det vil si en eller annen form for gjødsel. En kan bruke mineralgjødsel eller noe annet kjøpt, men en kan også lage plantenæring selv. Om en tar en kilo næringsrikt ugress som løvetann eller brennesle og tilsetter ti liter vann i en stor bøtte og lar det godgjøre seg noen dager, så får en ganske kraftig gjødsel. Det lukter ikke akkurat parfyme, men det bryr ikke plantene seg noe om. Kompost er også flott næring til plantene, og her kan en bruke vanlig kompost fra bingen i hagen eller bokashi fra kjøkkenet.

Spennende å se hva som har skjedd

I juni var det meningen at vi skulle hyppe, luke og se på oppspiring av det vi hadde sådd en måned før. Timen før vi møttes, regnet det så voldsomt at vi måtte improvisere litt. Bonden hadde satt på plass en traktor med hyppeutstyr fra 1960-tallet og kjørt noen få meter i potetradene. Det var for vått til at han kunne fortsette der og da, men vi fikk snakket litt om hvorfor en gjør dette. Potetknollene må utvikle seg under jorda – eller i det minste mørkt for at de ikke skal bli grønne og dermed giftige og uspiselige. I tillegg til å fylle opp jord rundt plantene fjerner hyppingen mye ugras fra planteradene.

Ja, hva er egentlig ugras? Emil Korsmo, den store ugrasguruen og «statens konsulent innen ugrasspørsmål» for drøyt 100 år siden, formulerte det slik: «Ved ugress forstår man alle de på dyrket mark optrædende planter, som man ikke tilsigter at have der..» Det vil jo bety at hva som er ugras vil variere. Da kan f.eks. bygg være et ugras når det vokser i potetåkeren.

Det var meningen at vi skulle luke ugras i de vekstene barna hadde sådd i mai, men på grunn av regnet ville vi da få for mye jord med røttene til de plantene vi nappet opp og dermed ødelegge for de plantene vi ville skulle være der. I stedet ble det til at vi lukte vekk planter som vokste frodig under fiberduken som dekket lærerens kålplanter. Noen av barna var litt forskrekket over at vi skulle fjerne alle de fine blomstene som vokste der. Det var nemlig ganske mye natt og dag og linbendel under duken. Barna fikk beskjed om å ta bort alt som ikke var kål og legge ugresset på jorden rundt kålplantene. De fjernede plantene vi (kanskje) gjøre det vanskeligere for kålflua å finne røttene på kålen, de vil hindre uttørking av jord og etter hvert bli «mat» for kålen og for nyttige organismer i jorda. Det hevdes at ugras konkurrerer med kulturplantene om vann og næring. Egentlig er det vel så viktig at det konkurrerer om lys og plass til å utvikle seg. Et tett plantedekke holder på fuktighet – på godt og vondt. Om det er litt tørre forhold, kan det være nyttig med litt ugras, for det fordamper mye vann fra helt bar jord, men ugraset må ikke bli så stort at det hemmer det vi dyrker. Når vekstene blir litt større, kan mye ugras holde på så mye fuktighet at deler av plantene råtner. Hvis vi bare river opp ugraset, men lar det ligge mellom, så går næringen tilbake til jorda.

Barna fikk også lære at selv om vi kaller enkelte planter ugras, så kan vi også bruke noen av dem som mat eller til andre ting. Natt og dag og andre fioler kan vi spise blomstene til, enten direkte som salat eller tørket som kakepynt. Meldestokk er et veldig vanlig ugras. Den har tidligere blitt dyrket og brukt som spinat. Den kan fortsatt brukes i alle retter som en ville ha brukt spinat: Suppe, pai og stuinger er eksempler på bruk. Meldestokk er veldig rik på en del viktige næringsstoffer. Det samme gjelder brennesle, men vi fant ikke mye av den i åkeren. Vi så også på vassarve, groblad og tunbalderbrå. Alle kan brukes i salat. Groblad er den av disse med lengst historie – flere tusen år - i folkemedisinen. Den ble både brukt som plaster og mot mageproblemer.

Det var veldig stor forskjell på hvor fort de forskjellige plantene vi hadde sådd og plantet hadde utviklet seg. Potetene var planter som stakk 10-15  cm over jorda. Noe hadde så vidt spirt. Ertene var blitt såpass store at vi måtte gi dem noen tråder å klatre på. Vi pleier å kalle det «å stengle ertene». Reddiker og salat var stort nok til at barna kunne høste med seg smaksprøver, Før vi gikk hver til vårt for sommeren, ble det servert ugraspai til barn og voksne.

Er det noe vi kan spise nå?

I august var det av forskjellige grunner dessverre mange som var forhindret fra å delta. De som kom, fikk høste med seg bønner, ruccola, sukkererter, neper, kålrot og løk. Vi så også på utviklingen for andre vekster og smakte på romanesco som var ny for de fleste. Den er barn av blomkål og brokkoli. Vi så at reddikene som var ferdige i juni hadde vokst videre og begynt å blomstre, Blomkarseblomster kan også brukes i salat. De er søte og krydrede. Frøene kan syltes og brukes på samme måte som kapers. Det var også mulighet for å ta med seg ringblomster og kornblomster til tørking som kakepynt.

Alt har en ende

På siste kurskveld i september var det tid for å høste de vekstene som bruker lang tid. Alle fikk plukke poteter, og de som ville fikk prøve å grave dem opp med potetgrev. Det var både tungt og litt vanskelig. De kålrotplantene vi plantet i mai hadde fått svært store røtter – «verdens største». De sådde kålrøttene hadde en mer passelig størrelse. Vi høstet også resten av bønnene, en del gulrøtter og noen rødbeter og løk. De som ville kunne ta med ringblomster og kornblomster.

Etter en time ute, begynte det å småregne, og det passet for så vidt fint, for da kunne vi gå inn. Der var det test av rødbetsuppe, potetsuppe og gulrotkake med hjemmelaget rød saft. Særlig potetsuppa fikk gode karakterer. Noen av barna måtte få flere porsjoner. Voksne og barn sammen ble bedt om å fylle ut evalueringsskjema for kurset, og det viste seg at de aller fleste hadde fått bra utbytte og lært noe. Alle fikk også deltakerbevis. Nøysom-kurset «Lær å dyrke din egen mat» er avsluttet.

Alle bildene i artikkelen er tatt av Ane Aanerud Grøndahl, Anne Fredrika Nabbing og Ingvild Westby Mehren.