Vellykka bygdekafé, " VÅR DAG".
Dette arrangementet skulle vært i høst i forbindelse med Frivillighetens år 2022. Av ulike årsaker måtte det utsettes helt inn i det nye året 2023.
Søndag 15.januar inviterte Dagali Bygdekvinnelag bygdefolket og andre, til å ta søndagsmiddagen på Dølhall.
Som program denne ettermiddagen, fortalte Gudveig Hagen Røste om "Da far og kameratene hans dro på hvalfangst." Erling Bjørkheim viste bilder og hadde oversikten over hvem som dro ut og når. Det var en lydhør forsamling. Mange av de frammøtte har en relasjon til hvalfangerne som ektefeller, barn, barnebarn, nieser og nevøer, kjente.
Det var bare en meny denne søndagen. Ikke noe med hval, men kjøtt av elg skutt i Dagali. Lagets medlemmer laget elggryte der alt var i samme gryte; kjøtt ,poteter, rotgrønnsaker, kraft kokt på elgbein og urter fra bygda, Fjellspira. Nyrørte tyttebær ( plukket i skogen) og hjemmebakt flatbrød attåt. Desserten var Tilslørte "nyttårs"piker der småkaker etter jul ble brukt sammen med krem og hjemmelaget eplemos.
Folk kom, også utenbygds. De fleste var der hele åpningstida, og det tok vi som et godt tegn. Salget gikk bra. Elggryta, desserten og kakene gikk unna.
Da vi ikke arrangerte "VÅR DAG" den 16.okt, falt vi utenfor kriteriene for støtte via NBK. Dagali grendeutvalg var medarrangør og dekker husleia.
Konsul Kristensen fra Sandefjord hadde hytte ved Ånevann på Dagalifjellet. Det kom telegrammer til han til Telefonsentralen i Dagali. Her fikk en ungdom på gården jobb med å levere telegram til Konsulen. Han fikk 5 kroner for hver tur. En dag spurte Konsulen om han ville dra på hvalfangst. Han svarte ja, men kunne han ta med en kamerat?
Det ble starten. De to første dro ut sesongen 1930/31.
Onesimus Andersen var representant for det skotske hvalfangstrederiet Chr. Salvesen& co. Andersen leide jakt på Haranatten (Seterdalen i Dagali) i mange år, både før og etter krigen. Han skaffet mange fra Dagali, Skurdalen og Uvdal arbeid. Det var et kjærkomment vinterarbeid for unge mannfolk i fjellbygdene. Andersen brukte å si "mannfolk fra fjellbygdene kunne arbeide og stilte ingen krav". Det var nok grunnen til at det kom så mange hvalfangere herfra. Andersen traff de som søkte arbeid i Dagali for en prat og arbeidssamtale her. Da slapp de å reise til Tønsberg.
Før krigen var 5 menn fra Dagali ute. Etter krigen var det 10. Mennene var ute fra 1-9 sesonger. Noen overvintret også. I denne perioden utgjorde det ca 50 årsverk. Det var hardt arbeid, men med gode lønninger. Sesongen varte fra høsten til hvalkvoten var tatt. Som regel var det i mars/april, men et år var de ikke ferdige før i juli.
Hvalfangsten ble avsluttet på slutten av 1960 årene.