Marna blogger: Likestilling - et gode for oss alle

Hvorfor skal vi jobbe for mer likestilling mellom kvinner og menn? Jeg har ofte stilt meg dette spørsmålet. Jeg liker jo litt maskuline menn, og vil helst at han skal skifte dekk på bilen og sage ned treet som skygger for sola, og jeg bli lettere irritert om han blander seg inn i mitt valg av gardiner. Mannen min og jeg ble sammen da vi var 16 og 19 år, og flyttet sammen tre år senere. Kanskje brakte vi med oss inn i vårt forhold det vi hadde lært hjemmefra, uten å reflektere over at vi kunne lage helt nye vaner for hvem som gjorde hva og tok hvilke avgjørelser i vår hjem?

Jeg tilpasset min arbeidssituasjon etter familien ved å ha lav deltakelse i inntektsgivende arbeid, og mannen min kompenserte med å jobbe mye når barna var små. Jeg tok meg av det meste hjemme i huset og han utenfor husets fire vegger. Heldigvis ble vi flinkere etter hvert, slik at våre barn opplevde omsorg fra oss begge, og i dag er vel husarbeid og yrkesdeltakelse ganske jevnt fordelt.

Professor Øystein G. Holter ved Senter for tverrfaglige kjønnsforskning på UiO har tatt utgangspunkt i en enorm stor database som sammenstiller statistikk fra flere land og ulike likestillingsaspekter. Det viser at om du lever i et av de mer kjønnslikestilte landene, er sjansen nesten dobbelt så stor for at du har god livskvalitet sammenlignet med om du lever i et av de mindre likestilte landene. I et likestilt land trives både menn og kvinner bedre, og de har lavere grad av depresjon. Helse i bred forstand er bedre, og det er mindre fare for å dø en voldelig død. Det som ikke kommer fram i undersøkelsen er hva som kom først - kjønnslikestillingen eller bedre økonomisk utvikling og generelt bedre kår for innbyggerne. Et viktig spørsmål er om bedre levekår fører til mer kjønnslikestilling eller om kvinners innflytelse fører til at samfunnet blir bedre. Eller kan det være en vekselvirkning?

Dagen etter at Statsbudsjettet ble lagt fram, kom regjeringens Likestillingsmelding, lagt fram av statsråd Solveig Horne (Meld. St. 7; Likestilling i praksis). Meldinga er tydelig på at likestilling handler om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter. De har tatt for seg oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og vern mot vold. Gjennomgående finner vi mannsperspektivet og innvandrerperspektivet. Meldingen beskriver status, det vises til tidligere utredninger, meldinger og bevilgninger, og til slutt sier de hva regjeringen ønsker å gjøre.

Meldinga omtaler flere ganger frivillig sektor: «En sterk sivil sektor er av avgjørende betydning for å sikre frihet, mangfold og maktbalanse i samfunnet. I likestillingsspørsmål har mange frivillige organisasjoner en lang og stolt tradisjon. Frivillige organisasjoner har sin styrke i at de mobiliserer og bruker frivillig innsats. Frivillige organisasjoner bidrar til at flere kommer til orde. De er en kanal der hver enkelt kan bidra og engasjere seg, både for egne rettigheter og andres.»

Jeg er enig i at en sterk frivillig sektor er med og sikrer frihet, mangfold og maktbalanse, og at mennesker ved å stå sammen kan skape endringer, men vil dette føre til mer kjønnslikestilling på kjerneområder i samfunnet der vi har de største skjevhetene? Jeg tenker på områder som arbeidsmarkedet, lønn og tilgang til kapital, helse, vold og overgrep.

Likestillingsmeldinga legger opp til at vi skal få mer kompetanse om kjønn, spesielt i barnehagen og skolen. Den viser også til nye utredninger og nye meldinger som skal gi enda mer kunnskap. Dette er selvfølgelig bra, vi må ha kunnskap for å skape endringer. Men det er også viktig at kunnskapen vi har når ut til hver enkelt av oss, som mor, far og besteforeldre, som ansatt i barnehage og skoler, til de som styrer i kommuner og fylkeskommuner. Vi har nok utredninger og meldinger - nå må kunnskapen i disse dokumentene ut til folket.

Høsthilsen fra Marna Ramsøy, leder i Norges Bygdekvinnelag