Urklangen fra fjellet

Tolga, mars 2021:

Egentlig skulle musiker Hildegunn Øiseth vært i Sveits. Der skulle hun spilt egenkomponert musikk for bukkehorn og storband med Swiss Jazzorchestra. Hildegunn har utviklet klangen og måten å spille lur og bukkehorn på, og skapt sin helt særegne musikk. Men koronaen har sørget for at musikeren med verden som scene må holde seg innenfor landets grenser.

Nå står hun bøyd over et av bukkehornene sine, sammen med instrumentmaker Magnar Storbækken i verkstedet hans på Tolga. På veggene henger spesialverktøy til å lage naturinstrumenter. På gulvet står maskiner som båndsag, dreiebenk, justersag, høvel og bandsliper. Instrumentmakeren og musikeren diskuterer justering av fingerhull på det vakre naturinstrumentet hennes. Vil avstanden mellom tonene fungere bedre om hull blir tettet og nye laget? Også dette bukkehornet har Magnar laget. Han er Norges eneste profesjonelle instrumentmaker på naturinstrumenter som bukkehorn og lur, bygdefløyter, seljefløyte og fløyter av forskjellige dyrebein og horn.

 

Ursjela vår

Bukkehornene Magnar lager stammer kun fra bukker av norske melkegeiter. Hornene fra boergeit og kashmirgeit fungerer ikke. Instrumentmakeren koker ut marg og vev av hornet, før han kapper det til i riktig lengde og lager til munnstykke. Allerede nå vet han hva som er grunntonen i hornet og om hornet vil duge som musikkinstrument. Kanskje pusser han ned hornveggen for å få en klarere tone. Til slutt lager han hull som fingrene kan plasseres over for å lage forskjellige toner. Et stort hull gir høyere tone enn et lite hull. Det herligste med det hele er at ingen bukkehorn er like og ingen høres like ut. Det er noe med tonene som treffer tilhørerne. Hildegunn beskriver det som ursjela vår. Når hun spiller konsert oppsøker folk henne etter konserten med tårer i øynene. Tonene fra bukkehornet har berørt dem og de nevner ofte ord som urkraft.

 

Her i landet finnes det to typer bukkehorn: trompethorn og klarinetthorn. Trompethornet blåses med vibrerende lepper. På klarinetthornet blåses det gjennom en einerflis. Blåseteknikken er nesten som på en klarinett. På klarinetthornet holdt de ofte blåseenden med einerflisa inne i munnen og berørte ikke flisa direkte med leppene, som på en klarinett. Det gir en noe råere, sterkere tone. Klarinetthornet oppstod først på 1600-tallet.

For å lage lur må Magnar ut i skogen. Luren lages av seinvoksende gran eller furu. Instrumentet lages av to uthulede halvdeler som bindes sammen med bjørkenever. Lurene kan være fra 120 centimeter lange og helt opp til tre meter. Med vibrerende lepper og godt med pust kan det lages naturtoner. Luren er uten fingerhull og gir ikke det utvalget av toner som et bukkehorn har.

 

Et utsatt yrke

Hvordan er luren og bukkehornet blitt brukt i de tusenvis av årene som er gått?

To ildsjeler i folkemusikkmiljøet, Bjørn Aksdal og Eilif Gundersen, hjelper oss å sette urinstrumentene inn en historisk sammenheng. Bjørn Aksdal er universitetslektor ved Norges musikkhøyskole. Han har studert urinstrumentenes historie. Folkemusiker og tidligere leder av Norsk lur- og bukkehornlag, Eilif Gundersen, har samlet inn mange historier muntlig og fra eldre skrifter, spesielt fra sitt hjemsted på Ål i Hallingdal. Toner av historisk sus går gjennom telefonrøret fra Ål til Oslo når Eilif kveder fram den ene historien etter den andre. 

Under utgravingen av Osebergskipet ble det funnet lurer. Lurblåseren var viktig å ha med når vikingene dro på ferd. Var det tåke eller mørkt kunne lurblåseren gi signal. Militære lurblåsere var viktige for å starte slag. Uten lurblåseren var det vanskelig å organisere troppene effektivt.

– Mangt et slag startet med signal fra lurblåseren, et yrke som må sies å ha vært svært utsatt og med høye tapstall, forteller Bjørn Aksdal.

Fra setra og gjeterlivet kjenner vi flest historier. Lurene har vært et viktig arbeidsverktøy på setra siden bronsealderen. Det var budeias instrument. Den kraftige lyden fra luren kunne skremme vekk hvem det skulle være. Et mye brukt symbol på Norge i nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet var den bunadskledde budeia som blåste på lur foran et fossefall eller utover en dal. 

– Dette nasjonalromantiske bildet var nok ikke like morsomt for budeiene, forklarer Bjørn og Eilif som beskriver et beintøft yrke.

De lange lurene var upraktiske å dra på for gjeterne som gikk lange avstander med beitedyra i fjellet. Løsningen ble korte bukkehorn. Lyden skulle være så stygg at ulv og bjørn kunne skremmes langt av gårde. Dyrehorn ble laget av horn fra ku, okse, sau og geit. Det eldste hornet som er funnet i Norge var laget av okse.

 

Flørting i fjellet 

Budeier og gjetere trengte ikke mobiltelefon for å snakke med hverandre over lange avstander. Var det tid for middag kunne budeia spørre med luren: «Kjem du no?» Var gjeteren på vei, svarte han: «Kjem no!»

Eilif kveder historier om flørting og hete følelser på setra. Hvor hardt det kunne gå for seg kommer fram i lurlåta «Kuselyftes», som Eilif fant i nedtegnelsene etter Arne Bjørdal. I 1932 hørte han lurlåta av Helge O. Strand fra Ål: «Der spratt ein glo på kusa di, kom mæ eit vasspand å slå dæ ti».

Lurlyd kunne høres over lange avstander, fra fjell og lier. Budeier kunne høres fra setra og helt ned i dalen, som kjerringa på Nos. Når Sissel blåste i den to meter lange luren fra stølen på Ål, kunne de høre det i bygda og helt ned til Torpo, en mil unna. Det ble sagt at Sissel kunne snakke i luren: «Naar ho mangla noko, gav ho beskjed i luren heim til bygds».

– Folkene som jobbet på setra var flinke til å stille seg opp på de riktige stedene når de blåste i luren. Lyden bar langt av sted, forklarer Bjørn.

Det kan kanskje minne om dagens jakt etter mobilsignal når vi er på fjellet?

For gjeterne ble det lange arbeidsdager. Da kunne det være hyggelig å spille for dyra. Lagde de hull i bukkehornet kunne de lage melodier. Musikken gjorde dyra roligere og de ga mer melk.

 

Turistforeningen slår til 

På midten av 1800-tallet dabbet lyden av lur og bukkehorn av i den norske fjellheimen. En forklaring er at det ble færre rovdyr. Kanskje ble det færre gjetere?

Heldigvis våknet den nasjonale følelsen. Folkemusikken ble samlet inn og skrevet ned rundt om i landet. En av de første innsamlerne var Ludvig Mathias Lindeman. Allerede i 1848 besøkte han Valdres og i 1851 besøkte han Hallingdal.

For å blåse nytt liv i den gamle musikken dannet ildsjeler i Hallingdal «Hallingluren» i 1875. I Valdres fulgte snart «Valdresluren» etter. Lagene hadde kontakt med hverandre utover på 1880-tallet og inviterte til kappleiker. De var spesielt opptatt av lur, bukkehorn og langeleik. Mindre bra var fela og felespill. Det ble oppfattet å høre det vonde til, med dansing og vill turing.

Også «Den norske turistforening» (DNT) kom på banen for å redde de tradisjonelle instrumentene som lur, bukkehorn og langeleik. I nærmere 10 år, fram til 1891, sponset DNT premier til kappleiker.

Rundt århundreskiftet ble det arrangert kappleiker, men deltagerne ble færre og færre. Fela tok over. Eilif har en teori om at utviklingen på starten av 1900-tallet skyldtes at fela ble tatt inn i varmen igjen etter den pietistiske bølgen fra midten av 1800-tallet. Luren og bukkehornet var lavstatus. Det var stort sett kvinner og barn som pleide å spille på dem. I historiebøkene er det ikke mye informasjon å finne om disse kvinnene, men det nevnes at spellemannen hadde lært av sin mor.

 

Vekkes til live

Det skulle gå hundre år før naturinstrumentene fikk sin store renessanse. Til gjengjeld ble statusen hevet til høykultur, takket være noen av landets fremst musikere og en instrumentmaker fra Tolga.

Spesielt bukkehornet har siden slutten av 1980-tallet hatt en rivende utvikling. Eilif og Bjørn fremhever Magnar Storbækkens innsats. I samarbeid med profesjonelle folkemusikere har Magnar tilegnet seg kunnskap og skapt instrumenter med en klang som «går rett i hjertet på publikum». Det være seg trompethornet som Eilif spiller eller klarinetthornet som Bjørn spiller. De to har vært en del av et miljø som i lang tid har samarbeidet med Magnar. Samarbeidet ble formalisert i 1996 gjennom opprettelsen av «Norsk lur- og bukkehornlag». Eilif var leder de første ti årene.

 

Laget lur til Egil Storbekken

På midten av 1980-tallet ble Magnar Storbækken spurte av onkelen, folkemusiker og komponist Egil Storbekken, om han ville lage lurer for kommersielt salg. Egil drev utsalget «Bygdakunst» på Tolga. Magnar gikk en formiddag i lære hos Torgeir Granmo som hadde stått for produksjonen til da. Etterspørselen etter naturinstrumentene ble så stor at Magnar tok over onkelens kunder på naturinstrumenter.

Det nystartede Musikkinstrumentakademiet i Østfold hentet inn Magnar for å undervise i hvordan lage lurer og seljefløyter. Møtet med instruktører og lærere fra hele verden ble viktig for den unge instrumentmakeren. Han sugde til seg kunnskap om akustikk, blåseteknikk og naturtoneskalaen.

Samtidig reiste han på kappleiker og ble kjent med profesjonelle musikere. En revolusjonerende utvikling startet. Når Magnar lagde bukkehorn kunne han spørre musikerne: Hvor skal hullene plasseres? Hvor mange hull skal det være og hvor store skal de være? Hvordan skal munnstykkene utformes? Magnar laget, musikerne testet og kom med ønsker og krav - Magnar justerte.

 

Bjørn Aksdal er stolt over oppblomstringen av stadig nye bukkehorn-blåsere i det norske musikkmiljøet, hver med sitt personlige avtrykk.

– I jazzen bruker Hildegunn Øiseth hornet på spennende og nye måter, der hun finner fram vakre klanger. Karl Seglem er en annen utøver som eksperimenterer med bukkehornet. 24-årige Bendik Smedåsgjelten Qvam bruker bukkehornet i jazz, folkrock og folkemusikk. Samtidig har vi de mer tradisjonelle utøverne som Eilif Gundersen, Sissel Morken, Geir Egil Larsen og Jørn Simenstad.

 

Inn fra verden 

Som frilans musiker med hele verden som arbeidsplass er det naturlig for Hildegunn Øiseth å hente inspirasjon i møte med ulike kulturer. Hun søker likheter og ulikheter mellom det norske og de ulike tradisjonene. På begynnelsen av 2000-tallet var hun til stede på en pakistansk sufi-seremoni. Under seremonien blir sangen og dansen sterkere og sterkere, de dansende kroppene roterer fortere og fortere. Danserne ender i en transe der de oppnår åndelig kontakt. I dette høydepunktet spilles det bukkehorn med sterke støt. Om ikke støtene tiltalte Hildegunn, ble hun begeistret for lyden av bukkehornet.

– Da jeg oppdaget bukkehornet som trompetist tenkte jeg: «det er noe jeg kan lære meg».

Et par måneder senere hadde hun kjøpt sitt første bukkehorn av Magnar Storbækken. På øvingsrommet har hun eksperimentert seg fram på hornene med forskjellige blåseteknikker og fingersetting for å finne nye klanger og komponere ny musikk.

– Så oppdaget jeg at det å spille på bukkehorn er en tradisjon der jeg kommer fra. Jeg har forfedre fra Finnskogen og der har bukkehorn vært et tradisjonsinstrument, forteller hun.

Fra å være ute i verden, har Hildegunn søkt inn i det nære og leter etter skatter og musikkuttrykk fra det som en gang var av tradisjonsmusikk på Finnskogen.

– Jeg er helt i startgropa med å lage musikk og har laget min første finnskogpols.

 

Epilog - jakten på gode emner

Denne artikkelen ble skrevet i 2021 og stod på trykk i juniutgaven av Bygdekvinner. I juli 2022 mottok vi den triste nyheten om at Magnar Storbækken var gått bort. Med det mistet vi et unikt menneske og en begavet instrumentmaker.  

Den originale artikkelen avsluttet med en kommentar om at framveksten av musikere som spiller på bukkehorn gjør at fremtiden kan se lys ut, men at tilgangen på bukkehorn har stoppet opp og at Magnar sjelden finner bukkehorn han kan lage instrumenter av.

Det er et faktum at det blir færre melkegeiter her i landet. Når bukkene har gjort avlsjobben blir de avlivet før hornene har rukket å vokse seg store nok. Magnar prøvde å lage instrumenter av andre typer dyrehorn, men for ham var det kun bukkehorn fra melkegeiter som dugde. Hornene har den riktige bøyen og teksturen. Magnar mente at geitebukken måtte ha båret hornene i rundt fem år, for at de var store nok til å lage instrumenter av.

Etterspørselen etter nye bukkehorn er stor i musikkmiljøet. Det er ikke alle som har vært så heldige som Hildegunn, som fikk donert en hel søppelsekk med bukkehorn fra en nabo på Brandval som hadde slaktet geitebukker. Skal utviklingen fortsette og nye unge musikere få mulighet til å utvikle klangen fra bukkehornet videre, må det en landsomfattende dugnad til.  

Artikkelen i Bygdekvinner ble avsluttet med en oppfordring om å ringe Magnar hvis noen av leserne kom over en geitebukk med store, vakre geitehorn. Heldigvis er det nye og dyktige instrumentmakere som har tatt opp arven etter Magnar. Én av dem er Bendik Smedåsgjelten Qvam fra Tynset. Vi gjentar derfor gjerne oppfordringen om du kommer over geitebukker med store, vakre horn: Ring Bendik!