Heimevernet koordinerer beredskap

Oberstløytnant Anne-Helene Østby i Heimevernet har det øverste ansvaret for å koordinere denne innsatsen og hvordan gjøre den totale beredskapen best mulig for landet. Til syvende og sist handler det om hvor motstandsdyktige og robuste Norge er om vi blir rammet av en stor krise eller om et angrep med fiendtlige hensikter rammer oss. Vil vi falle sammen i løpet av et par uker som det skjedde i Afghanistan eller kan vi holde ut i flere år som Ukraina har greid? Motstandskraften i det sivile samfunnet i Ukraina er sterk og har vært viktig for landets totale motstandskraft.

Vi må bygge robusthet

Et fiendtlig angrep behøver ikke å være en full krig, men at noen prøver å skade oss eller skape usikkerhet i landet vårt. Det kan være at noen vil stoppe strømmen vår, matforsyningen eller forurense drikkevannet vårt. En annen trussel er at desinformasjon spres rundt i landet.

– Det jeg tror er den viktigste jobben lokalt er å bygge robusthet. Det kan være å ha kursing i hvordan lage mat fra grunnen av eller dyrke egne grønnsaker. Å bygge robusthet i samfunnet tror jeg er det viktigste som bygdekvinnelaget kan være med på, sier Østby.

I ordene robusthet ligger det å hjelpe lokalsamfunnet til å dekke basisbehovene med lys, varme og mat, og å ha noen å lene seg på når det er vanskelig. Å ha et beredskapslager som bygges fra rådene til Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), skaper også robusthet og er noe bygdekvinnelaget kan motivere lokalbefolkningen til å bygge opp.

Vi fikk prøve oss under koronaen, der vi manglet både det ene og det andre av basisvarer. I fredstid er det viktig å bygge opp et godt beredskapslager, samtidig som vi vet hvordan vi kan skaffe mat ute i naturen. 

– Jeg sier ikke at alle skal ut på jakt, men skogen er full av bær og ville vekster. Det er masse muligheter. Som fisk. Bare noe så enkelt som å sløye fisk. Det er det ikke sikkert alle kan lenger, sier Østby.   

Styrke i lokal kjennskap

Bygdekvinnelagets arbeide med å skape inkluderende bygdesamfunn, vil være en viktig dimensjon i beredskapsarbeidet.

– Dere kan hjelpe til med å skape nettverk av beredskapsvenner og et system der vi kan hjelpe hverandre når det er litt bratt for en. Vi kan låne hverandre den gjærpakken eller melpakken. Vi kan passe på de svakeste i samfunnet, sier Østby.

Sivilsamfunnet må fungere

I Heimevernet har de hatt viktige diskusjoner om hva sivile organisasjoner kan bidra med for å støtte opp om det militære. Hva skjer om bønder, sykepleiere og lærere må være soldater?

– Svaret er at dere må sørge for at sivilsamfunnet fungerer. Når vi tar ut heimevernssoldatene, når de gjør sin jobb i det militære, da trenger vi andre som fortsatt får hjulene til å gå der hjemme. At sivilsamfunnet fungerer gjør at soldatene kan gjøre jobben sin. De trenger ikke å være bekymret for ungene sine, mødrene eller bestemora si. De vet at de hjemme blir ivaretatt, sier Østby.

I Ukraina går fortsatt barn på skolen. Blir folk syke, er det velfungerende sykehus. Mat til befolkningen blir produsert.

– Fienden vil prøve å demoralisere oss eller påvirke oss til at vi ikke har lyst til å kjempe. Vi ser det i Ukraina hvordan de påvirker lokalsamfunnet ved å ta strømmen og ved å sende missiler. Det at vi fortsatt fungerer, på trass, tror jeg er det viktigste, er rådet fra Østby.

Beredskapsråd

Bygdekvinnelagene bør starte beredskapsarbeidet i det lokale, med deltagelse i beredskapsråd. Dette er en kraftfull ressursgruppe av offentlige etater, næringsliv og frivillighet som trer i kraft om det skjer en naturkatastrofe, en ny pandemi, en krig eller en annen stor krise. Kommunen har ansvar for de lokale beredskapsrådene.  

– De samtalene dere har med kommunene er de viktigste. Der blir dere enige om hva dere kan bidra med om det oppstår en krise. Hvilke samfunnskritiske funksjoner må være dekket for at man kan kalle seg et samfunn og at de kommunale tjenestene fungerer, det er kommunens ansvar, sier Østby.

– Det kan være noe så enkelt som at vannet blir forurenset. Hvilke andre vannkilder har vi? Finnes det brønner på hver enkelt gård? Bondelaget og bygdekvinnelaget kan ha den kunnskapen – hvor finnes det alternative kilder?

Flyktningestrømmer

En annen utfordring Østby vil minne oss om, er at når en stor krise oppstår viser erfaringen at få har lyst til å bo i storbyene. Det har vi blant annet sett i Kiev, når byen blir bombet. Under pandemien var det også mange som søkte seg ut av storbyen. Det behøver ikke å være direkte krig, men kan være at strømmen er ustabil eller at drikkevannet blir forurenset.

–  Folk tørr ikke lenger ta sjansen på å bo i byen og føler seg tryggere med å bo utenfor bykjernen. Da må bygdene ta ansvar, sier Østby, og minner på at også dette vil være kommunenes ansvar.

Noen kommuner vil være mer utsatte enn andre, og ikke bare bykommunene. Skjer det noe i Finnmark og folk ikke vil bo i Øst-Finnmark, må nasjonen være forberedt på at befolkningen vil trekke sørover. Da må man kunne ta imot interne flyktninger og integrere dem i sine samfunn.