Hvorfor mangler vi to generasjoner bygdekvinner?

Under Landsmøtet til Norges Bygdekvinnelag, stilte fylkeslederen tøffe spørsmål om vår evne til å tenke nytt i organisasjonsutviklingen. Håpet til Marit Gorseth er at innlegget skaper diskusjoner og engasjement fra bygdekvinner rundt om i landet:

– Jeg har utrolig stor respekt og beundring for alt hva bondekvinnelagene og senere bygdekvinnelagene har fått til gjennom snart 100 år. Jeg var nylig på jubileumsfest hos landets eldste lag som fremdeles er i drift, Skjeberg, på deres 95-årsfeiring. Og jeg bøyer meg i støvet for hva dette laget har utrettet – og lignende beretninger finnes i alle lag i hele Norges land.

Vi er i dag 13 500 medlemmer, og jeg lurer på: Hva er smertegrensen vår for å beholde et sterkt sentralledd? Et helt nødvendig ledd med et styre fra hele landet og en dyktig administrasjon?

Vi mennesker må være fleksible og dynamiske for å overleve. Det ligger i vår natur. Den som har fulgt med på TV-serien «Alle tiders måltid» på TV2, har sett hvor enormt store forandringer det har vært innen familieliv og matlaging i de åtte tiårene som serien tar for seg. En norsk trebarnsfamilie lever, lager mat og spiser slik det var vanlig for menigmann i et og et tiår fra 1920 og fram til år 2000.  Her er det snakk om så store forandringer at det nesten ikke er til å tro.

Vår organisasjon startet altså omtrent samtidig. Har det vært like store forandringer i den? Er vi en moderne møteplass?

Opp gjennom de rundt 60 første årene var det vanlig at de unge bondekonene meldte seg inn i bondekvinnelaget når de giftet seg. Helt opp til 1960 til 1970-tallet var dette normalt. Men hva har skjedd med den nest siste og nå den siste generasjonen bygdekvinner? Det er i dag en stor overvekt av bestemødre og oldemødre i de fleste lag. Til årsmøtet i Østfold Bygdekvinnelag i år lagde jeg en oversikt basert på alderen til dagens 1 200 medlemmer. Her går det klart fram at om ti år er det kun 400 medlemmer under 75 år i Østfold. Av disse er maksimalt 200 under 65 år. Ganget med ti KAN den være representativt for hele landet.

Hva var det med 1980-årene som gjorde at nye medlemmer uteble?

Kvinnefrigjøringen som gjorde at mange kvinner gikk ut i arbeidslivet, resulterte i dobbeltarbeidende kvinner, noe som igjen gjorde at alt måtte bli mer lettvint. Spesielt da mannen skulle hjelpe til på kjøkkenet. De tekniske endringene og matendringene skjedde fort. Vi så vel nesten litt nedlatende på dem som holdt på den gammeldagse måten å lage mat på – altså fra grunnen – og på håndarbeidstradisjoner. Jo raskere, dess bedre!! Barna kom mye mer i fokus, og foreldre, i begynnelsen særlig kvinner, støttet langt mer opp om barnas fritidsaktiviteter enn tidligere.

Når kvinner gikk på møter før 1975 til 1980, var det vel like mye for å få en frikveld med andre kvinner? Det var greit at vi gikk, bare alt var ordnet – mat, barnepike og så videre. Etter hvert trengte vi ikke dette «fristedet» på samme måte - skulle vi ut, skulle det være kulturelt eller kanskje en tur på et utested med venner?

I denne tiden var det lite tilsig av nye medlemmer. Så endret vi navn – og takk for det! Dette har etter min mening vært med på å holde Norges Bygdekvinnelag levende, fordi det åpnet for at alle med interesse for bygda kunne bli medlem, eller torde bli medlem, inkludert meg selv.

I 1990-årene kom mobiltelefonen, internett, flere og flere TV-kanaler, og på 2000-tallet kom sosiale medier, treningsbølgen og masse kulturtilbud.

Dagens yngre kvinner trenger i hvert fall ikke å gå på bygdekvinnelagsmøte for å komme seg ut blant folk. Det er så mye å ta seg til at de lengter etter kvelder i fred og ro hjemme.

Vi ønsker å ta tradisjonene tilbake

En ting er forandret, gudskjelov! Det nye fokuset på trening og helse har også satt søkelyset på usunne matvaner, innhold i ferdigmat, kortreist og ureist mat. Dagens kvinner ønsker virkelig å ta tilbake tradisjonene, de gamle håndverkene, den gamle urnorske maten. Alt dette kan de få ved å se videoer, lese blogger i hauger og lass, og lese gamle og nye bøker i mengder. Men der hvor det er prøvd ut, viser det seg at disse kvinnene gjerne vil være med i et kvinnefellesskap for å tilegne seg nye ting innen mat, tradisjoner og håndverk– ikke på Fjesboka, men fjes til fjes. Ingen andre organisasjoner kan tilby det samme, og når vi i tillegg jobber for kvinnesolidaritet, kvinnelige gründere, ja alt det vi i Bygdekvinnelaget står for, burde det egentlig strømme til med nye medlemmer.

Hvorfor sliter vi da med å få nye og yngre medlemmer? Det er vel bare et dekkende svar på det: Vi er ikke interessante nok! Eller kanskje er det at vi ikke synes nok i de yngres landskap til å bli interessante nok?

Derfor må vi tørre å forandre oss og den måten vi profilerer oss på. Vi må tørre å ta et oppgjør med det som ikke lenger har livets rett, og rendyrke det gamle som virkelig betyr noe og som er verdt å ta vare på. Hvis ikke vi tør dette, dør vi – ikke med en gang, men vi dør ut med oss, og antakelig før det, fordi vi blir for få.

Inviter til møter i kanaler der dere treffer yngre kvinner

Se på ditt eget lags medlemsmøter og prøv å tenke at du var 30 år igjen og kom ny inn på møtet: Hva ville du synes? Er du i dag stolt av årsplanen i laget ditt og tenker: Åh, dette vil datteren min eller datterdatteren min like eller ha bruk for – jeg må ta henne med meg? Snakker du med alle venninnene dine om hvor fine møter dere har og inviterer dem med? Legger du ut på din egen Facebookside om det fine møtet du var på i går? Hvordan gjør dere møtene kjente? Annonserer laget ditt ingenting eller bare i avisen? Har dere annonsert i den digitale utgaven av avisen? Har dere annonsert på Facebook? De aller fleste skriver «åpne for alle», men det hjelper jo ikke hvis ingen av dem det er myntet på, ser det? 

Og hva gjør vi for å være attraktive? Må vi ha møter på faste dager? Må vi møte klokka 19, når ingen småbarnsmødre har lagt barna sine enda? Må vi ha alle møter på samme sted? Må vi i det hele tatt ha møter? Eller kunne vi kalle det samlinger, temakvelder, eller rett og slett kurskveld én, to,tre og fire med forskjellige emner? Da tilfredsstiller vi også myndighetenes krav til å få kursstøtte, noe mange organisasjoner benytter seg av i dag.

Bygdeungdomslagsjentene vil gjerne komme til oss, men hvordan skal vi ta dem imot og inkludere dem? Råvareaksjonene Sunn Matglede og Bygda i bevegelse er gull verdt, og har resultert i mer presseomtale enn noen gang før. Men et hjertesukk kom fra en yngre kvinne i bygda vår: Vi leser digitalt om turene i ettertid, men vi vet jo ikke om dem på forhånd? Vi har virkelig en stor jobb å gjøre for å lære hvordan vi når ut til dem som ikke holder aviser.

Bør vi endre organisasjonsstrukturen?

Og hva med alle lagene som sliter for å få besatt tillitsvervene? Kunne vi endret organisasjonsstrukturen vår? Kunne vi for eksempel slått sammen mange lag til et stort, og så hatt avdelinger på hvert lille sted, jamfør de kommunesammenslåingene som vil komme? Dette ville gitt mindre forbruk av tillitsvalgte, og det ville vært lettere å lage nye småavdelinger, kanskje av de yngre kvinnene?

Over min kontorpult henger et skilt hvor det står:

Å GJØRE NOE DU ALLTID HAR GJORT, BRINGER DEG DIT DU ALLTID HAR VÆRT!

Vi ønsker alle en forandring i medlemstilstrømningen, og da må vi begynne med oss selv Derfor må vi dra herfra og tenke: Hva kan jeg gjøre, og hva kan jeg bidra med for å løfte Norges Bygdekvinnelag til neste nivå medlemsmessig? Til 15 000? Til 20 000? Hvis alle bare verver én, kommer vi LAAAANGT over dette. Tenk tanken – men tenk fort! Det haster!

Med vennlig hilsen

Marit Gorseth

Leder i Østfold Bygdekvinnelag