Ny bok om Olga Bjoner gir viktig innsikt

«På 1920- og 1930-tallet reiste den skriveføre, taleføre, musikalske og karismatiske bondekona fra Østfold land og strand med følgende viktige budskap til bygdekvinnene: Organiser dere i bondekvinnelag, delta i valg, vær aktive i samfunnslivet. Bare sammen er dere sterke. Hun ble mottatt som en stjerne hvor hun enn kom. I løpet av tiåret fra midten av 1920-tallet klarte hun å få bondekonene til å organisere seg, ta ordet, fremme ønsker og krav. Hun snakket om likeverd og likestilling. Hun fikk bondekvinnene til å innse sin styrke, til å heve sin status, hun ga dem selvtillit og en ny stolthet. Og hun fikk dem til å stemme ved valg. Selve opplevelsen Olga Bjoner ble en frigjøring – et vendepunkt – en vekkelse av ansvar og en spore til nytt håp og ny innsats.»

Slik innleder forfatter Bjørn Steinar Meyer den nye boken om Olga Bjoner. Forfatteren tar oss med på en reise gjennom «Førerkvinnens» liv, med en misjon om å finne ut hva som kan påvirke et menneskes holdninger og handlinger.

Den stolte bondekona

Olga Bjoner ble bondekone da hun giftet seg med bonden Jørgen Bjoner i 1912. Engasjementet for å bedre bondekonenes kår startet nok i hennes eget hjem der hun tidlig tok i bruk nyvinninger som elektrisk lys og elektrisk komfyr. Den unge bondekona reagerte på at kvinnenes oppgave på bondelagsmøter var å bidra med smørbrød og ellers forholde seg tause. Stiftelsen av Skjebergs Bondekvinnelag i 1921 inspirerte Olga til å ta initiativ til å starte opp Ytre Hobøl Bondekvinnelag, hvor hun ble valgt til formann.

Bondekvinnebevegelsen ble bygd gjennom Norges Bondelag. I 1924 foretok Olga Bjoner sin første reise som reisesekretær for bondelaget og holdt sin første tale på et møte. Hun hadde allerede markert seg som en glimrende skribent. Nå viste hun at hun også var en fremragende taler. Kombinert med sine reiser for bondelaget og valgturné for Bondepartiet, holdt Olga møter med bondekvinnene og fikk stiftet nye bondekvinnelag på løpende bånd. Allerede høsten 1926 var det stiftet 30 lag.

Fremmad, fremmad

Både Spjelkavik og Skjeberg Bondekvinnelag hadde i flere år bedt Norges Bondelag om å etablere et landsomfattende bondekvinnelag, uten at noe var blitt gjort. Bondelaget så hvilken ressurs Olga Bjoner var og etablerte i 1925 en kvinnelagsnemnd med Olga som leder. Nemnda skulle utrede og forberede et landsomfattende bondekvinnelag. Også her var Olgas innsats avgjørende.

For en arbeidskapasitet denne damen hadde. Hun reiste landet rundt og holdt foredrag, gjerne flere samme dag. På reisene utførte hun tilsynsoppdrag for bondelaget og etablerte nye bondekvinnelag for kvinnenemnda. Hun var redaktør for Nationens kvinnesider «Kvinden og hjemmet» og redaktør for «Bygd og Grend» i Tidens Tegn. Olga var en flittig brevskriver og leste inn foredrag på plate, som hun siden sendte rundt i landet.

I første del av boka viser Bjørn Steinar Meyer hvilken popularitet hun nøt, hvordan hun ble hyllet og elsket for sitt arbeid.

Forført av Tyskland

Etter hvert som kvinnenemnda fikk bedre grep om rekruttering til bondekvinnelagene, fikk Olga tid til andre oppgaver. Hun hadde fått etablert en egen reisekomité i bondelaget og var selv formann i komiteen. Nå ble det flere utenlandsreiser, særlig til Tyskland. Her ble hun imponert over utviklingen i landet. Hun registrerte at politiske partiers stridigheter ikke var til hinder for utviklingen, da det bare var ett parti. I Italia ble Olga imponert over hva Mussolini utrettet for bøndene. Hun konstaterte at Italia, og særlig Tyskland, var langt dyktigere til å gjennomføre tiltak enn andre land, noe som la grunnlag for hennes positive innstilling til Mussolini og Hitler og til et eneveldig styresett.

Olga Bjoner delte derimot ikke Mussolinis og Hitlers syn på kvinnens plass. Hun så at kvinnene bøyde seg for det eneveldige regimet og hun roste kvinnene for deres offervilje. Olga rettferdiggjorde kvinnenes valg med at tidene i Italia og Tyskland var ekstraordinært vanskelige, og da måtte de gå foran og ofre seg. Dette bryter med det hun hele livet hevdet og arbeidet for, at kvinner og menn skulle være likeverdige og likestilte.

En fallende stjerne

Flere forhold gjorde at Olga i årene før Tysklands invasjon i Norge opplevde stadig mer kritikk. Hun oppholdt seg stadig mindre på gården i Hobøl, fikk seg leilighet i Oslo, hadde mange reiser til Tyskland og utviste stor tyskvennlighet både i tale og skrift. Det provoserte mange at hun talte nazistenes sak. I årene før krigen ivret Olga for at Norge måtte styrke forsvaret. Uten et sterkt forsvar kunne vi komme til å oppleve at andre nasjoner overtok makten i landet. Da krigen ble en realitet, klandret hun Norge for å ha et for svakt forsvar. Hun mente at invasjonen var et resultat av bevisst engelsk provokasjonspolitikk og at tyskerne ikke hadde noe valg.

Ville redde landet

Olga Bjoner meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS). Hun begrunnet innmeldelsen med at hun var redd for tysk militærdiktatur. NS var det eneste partiet Olga følte det var mulig å oppnå innflytelse gjennom dersom hun skulle kunne gjøre en innsats for landet. Det er vanskelig å forstå hvordan Olga kunne skille så sterkt mellom tyskerne og NS. Det var tross alt tyskerne som satte NS til å styre landet og til å utføre det tyskerne ønsket.

I tjeneste for NS nyttet Olga sine evner på samme måte som i arbeidet for Norges Bondelag. Hun startet som propagandaleder for Nasjonal Samlings Kvinner og endte etter hvert opp som leder for organisasjonen. Raskt fikk hun samme anseelse i den nye organisasjonen som hun hadde hatt blant bønder og bondekvinner. I alt sitt virke under krigen var hun særlig opptatt av å bedre kvinnenes kår. Igjen kan vi undres over hennes manglende evne til å se konsekvensene av handlingene det regimet hun støttet og var et redskap for, hadde for vanlige kvinner og menn.

Voldtekten

Siste del av boken omtaler det som skjedde med Olga Bjoner etter krigens slutt: arrestasjonen, varetektsoppholdet på Bredtveit, rettsaken og soningen av straffen - og ikke minst, Olgas engasjement for nasjonal forsoning etter endt soning. Forholdene under varetektsoppholdet var umenneskelige. Flere netter på rad ble Olga utsatt for voldtekt av en fangevokter. Helsetilstanden hennes ble dårligere, men ingen av disse forholdene knekket hennes tro på at hun hadde gjort det som var riktig. Olga opplevde at hun var uskyldig forfulgt, fengslet og dømt.

Ønsket nasjonal forsoning

Etter avtjent soning fikk Olga Bjoner utløp for sitt utrettelige engasjement i enda en organisasjon. Hun meldte seg inn i «Forbundet for sosial oppreisning» og kom raskt med i ledelsen. Organisasjonen rommet tidligere NS-medlemmer som arbeidet for oppreisning for de politisk dømte.

Olga grep på ny pennen fatt. I sine avisartikler mante hun til forsoning, forsoning mellom NS-folk og jøssinger. Hun mente at begge parter burde kunne innrømme feil, men sto fast på at hun ikke angret på noe og at det valget hun hadde tatt, hadde vært et riktig valg.

Passifist

På slutten av livet endet Olga Bjoner sitt syn på krig og meldte seg inn i Kristens Fredslag. Grunnsynet til organisasjonen er at kristne ikke kan delta i krig, det strider mot Guds lov. Olga hevdet at det er synd mot Guds bud å gripe til våpen selv om fienden kommer inn over grensene våre. Dette er noe annet enn det hun sa da tyskerne invaderte Norge. Da kritiserte hun norske styresmakter for ikke å ha sterkt nok forsvar og ikke å ha gjort sterk nok motstand.

Boken om Olga Bjoner er en viktig del av Norges Bondekvinnelags historie. Forfatter Bjørn Steinar Meyer portretterer en sterk kvinne som har stått opp for det hun har trodd på, men også har måttet ta konsekvensene av valgene hun har gjort. Boken gir et godt tidsbilde av det aktuelle tidsrommet og av menneskelige reaksjoner i pressede situasjoner.

En bok til ettertanke.

Denne artikkelen er hentet fra vårt medlemsblad Bygdekvinner nr. 3, 2017.