Abeer bygger nytt liv i Norge

I løpet av de første minuttene Abeer Yaseen og jeg snakker sammen, finner vi ut at vi har en del til felles. Vi har begge en mastergrad i økonomi og er omtrent like gamle. Begge liker vi å slåss for det vi tror på og utfordre det etablerte. 

Vi er begge mødre, Abeer har fire barn og jeg har to. Likevel er livene vi har levd som dag og natt. Mitt trygge liv kan ikke sammenlignes med Abeers dramatiske. Vi har ulike kulturelle erfaringer og rollene vi er tildelt akkurat nå, i Norge 2018, er helt forskjellige.  

Prosjektleder i KvinnerUT, Sosan Asgari Mollestad, har oppfordret meg til å intervjue denne tøffe og sympatiske kvinnen fra Syria, som i to år har kjempet beinhardt for å få barna sine til Norge. Mange har sett det tårevåte møtet mellom mor og barn på Gardermoen via TV2-nyhetene i november fjor. Med til møtet med Abeer har jeg spørsmål jeg tror bygdekvinner rundt i Norge ønsker svar på.

LIVET I DAMASKUS

Før 2011 var livet til Abeer helt normalt. Den syriske kvinnen var gift og hadde fire barn. De første fem årene av ekteskapet jobbet hun. Da barn nummer to kom til verden i 2004, ønsket familien til mannen at Abeer skulle si opp jobben og være hjemme for å ta vare på de to døtrene Maya og Marya. Drømmen til Abeer var å komme tilbake i jobb igjen. Så kom borgerkrigen i Syria og alt endret seg. 

EKTEMANNEN FORSVANT

Ekteparet postet politiske utsagn på Facebook. Temaet var menneskerettigheter. Ektemannen til Abeer var direktør på «4 Season hotel» i Damaskus. Inne på hotellet overhørte han samtaler som motiverte ham til å poste politiske ytringer på Facebook. I 2012, på 39-årsdagen til Abeer, forsvant ektemannen hennes. I dagene som fulgte lette og spurte Abeer etter ham. Hun skjønte raskt at bare det å stille spørsmål om hvor mannen var, var farlig. Brått var hun alene med fire barn. De yngste, tvillingene Lamar og Lorin, var bare to år gamle.  En dag kom militæret på døren og meddelte at Abeer hadde 24 timer på å komme seg ut av huset sitt. Om hun ikke etterfulgte ordren ville barna bli foreldreløse. Det var bare å pakke med seg det viktigste.

– De er så dumme, men de har all makt. De hadde makt til å bestemme om jeg fikk lov til å puste eller ikke. Bare det å gå til markedet for å handle mat til familien ble farlig, forklarer hun.
 
DET VAR BARE EN TING Å GJØRE - FLYKTE

Redselen for at hun selv skulle bli arrestert gjorde at det bare var en ting å gjøre - flykte.

Abeer og barna var heldige. De dro fra Latakia, en kystby rundt fem mil fra den tyrkiske grensen, og kom fram til Tyrkia allerede samme kveld. En slik flukt kan ta flere dager og uker. Abeer og barna endte til slutt i Istanbul. Leilighet hadde hun leid på internett før hun reiste.

Den driftige moren fikk seg jobb. Lønna var 400 lira i måneden. Problemet var at husleien kostet 1 000 lira.  

– Jeg gråt mye. Hva kunne jeg gjøre? Det var håpløst, sier hun.

– Jeg elsker å hjelpe mennesker, da føler jeg meg som et helt menneske. Det gjør jeg ikke når jeg må ta imot hjelp, sier Abeer. Foto: Hilde Kvivik Kavli

I denne perioden kom hun i kontakt med et norsk ektepar via Facebook. De besøkte henne i Istanbul og sammen hadde de gode samtaler.

– Jeg leste mye om Norge, det var verdens sikreste land. Jeg bestemte meg for å dra dit, der ville barna og jeg være trygge, sier hun.

Situasjonen begynte å bli desperat og Abeer var i ferd med å gå tom for sparepenger. Det var nå eller aldri. Abeer tok avgjørelsen om å flykte videre. Det var klart at barna ikke kunne være med på flukten, til det var det for farlig. Moren hennes reiste til Tyrkia og tok vare på barnebarna.  

– Jeg visste at å reise over Middelhavet i gummibåt ville være farlig, men ble jeg i Tyrkia ville barna og jeg dø uansett, sier hun.

– Var du ikke redd for å drukne på havet?

– Når du mister alt håp er du ikke lenger redd for å dø. Jeg håpet mange ganger å dø, jeg hadde ikke noe liv, forteller Abeer.

Hun var heldig. Været var bra. Tryggheten fikk hun ved regelmessig å poste koordinatene for hvor de var gjennom nettsiden «United rescue aid». Den greske kystvakten følger med på den samme nettsiden, og da gummibåten kom ut i internasjonalt farvann ble flyktningene plukket opp av den greske kystvakten.

– Jeg var heldig da jeg kom i februar 2016 og grensene fortsatt var åpne. Jeg kom i kontakt med «Dråpen i havet» og begynte umiddelbart å jobbe for dem på øya Khios, sier hun.

Dråpen i havet er en norsk hjelpeorganisasjon for mennesker på flukt.

– Jeg elsker å hjelpe mennesker, da føler jeg meg som et helt menneske. Det gjør jeg ikke når jeg må ta imot hjelp, sier Abeer.  

Hun forsøkte å søke asyl i Hellas, men de overbelastede myndighetene ville ikke ta imot søknaden. Dette var midt i den store flyktningkrisen. Foran øynene til Abeer stengte grensene videre i Europa, en etter en. Det tok henne et halvt år å komme seg til Norge. Her fikk hun raskt oppholdstillatelse.

SÅRT SAVN

Mens Abeer var trygt i Norge, bodde barna hennes fortsatt i Tyrkia. Det var farlig for dem å bevege seg ute og de levde for det meste inne i en leilighet. Skolegang kunne de glemme. Det ble 
til at de eldste var lærere for de yngste. Telefonsamtalene med barna var såre. De var livredde for at hun skulle forlate dem i Tyrkia.

Det skulle vise seg å bli en lang prosess å få barna til Norge. Vendepunktet kom da TV2 og journalist Sonja Skreistand Sunde engasjerte seg i saken. TV-kanalen spurte UDI om hvorfor Abeer ikke kunne få barna sine til Norge. Plutselig begynte ting å skje - og det raskt. 3. november i fjor, etter to års venting, landet endelig flyet med de fire barna på Gardermoen. Det ble et tårevått og rørende gjensyn – formidlet til det norske folk av TV 2. 

Travle dager: Abeer Yaseen går på norskkurs fem dager i uka, fra morgen til ettermiddag. Om kveldene følger hun opp døtrene sine. Foto: Hilde Kvivik Kavli.

SLÅR ALLE I HÅNDBAK

Det er juni i år når Abeer og jeg snakker om livene deres i Norge. Den gode nyheten er at alle de fire barna har kommet godt i gang med sine nye liv.

–  Lamar og Lorin (8) snakker flytende norsk allerede, forteller hun.

Med stor glede i blikket kan Abeer fortelle at forholdet er tett mellom henne og barna. De to eldste døtrene og moren er nære venninner, de forteller hverandre alt.  

Mens Abeer henter tvillingene på skolen får jeg snakket med de to tenåringene. Maya og Marya er stolte av moren sin, hun er en tøffing. De forteller at Abeer har svart belte i judo og var kaptein på universitets basketballag. Når Abeer kommer tilbake spør jeg henne om dette.

– På Khios slo jeg alle i håndbak, de sa jeg var like sterk som en gutt, sier hun. 

FULLE DAGER FOR MOR

For Abeer er dagene fulle av gjøremål. Hun går på norskkurs fem dager i uka, fra morgen til ettermiddag. Om kveldene følger hun opp døtrene sine. Tidligere i år førte Abeer regnskap for organisasjonen «Dråpen i havet», men det ble for tøft å jobbe ved siden av skole og familieliv.

– Jeg er 45 år gammel og sitter hver dag på skolebenken. Kan du tenke deg! Jeg fokuserer på at dette er en jobb, det er en jobb å lære norsk, smiler hun.

Abeer må bære med seg traumatiske minner fra et utrygt liv på flukt. Stort sett sier hun det går bra.

– Jeg har noen flashbacks. Enkelte dager kan jeg ikke bevege kroppen. Jeg trenger mer tid på å fungere som normalt. Jeg må også være tilgjengelig for barna mine. Livet mitt er travelt, sier hun.

FACEBOOK ER VIKTIG

På forhånd har jeg forberedt spørsmål for å høre om Abeer kan gi råd til oss bygdekvinner om hvordan vi kan komme i kontakt med minoritetskvinner som flytter til bygdene våre. Jeg starter med å forklare at vi i den frivillige organisasjonen bygdekvinnelaget ønsker å inkludere minoritetskvinner i bygdene våre. Da jeg spør hvordan vi best kan komme i kontakt med minoritetskvinner, svarer Abeer at hun vil foretrekke å bli kontaktet via Facebook, så kan det etterpå settes en dag for å møtes. For Abeer har Facebook vært livreddende og den kontakten er betryggende for henne. Hun ser også andre muligheter for å bli kjent med nye mennesker. Ser hun et vennlig ansikt på bussen, kan hun ta kontakt og starte en samtale med vedkommende.

– Hva savner du fra Syria?

– Jeg savner stedet jeg er født. Det er mitt sted. Jeg savner mitt sted, forklarer hun.

Da jeg skal gå, får jeg store bamseklemmer av Abeer og Maya. Abeer sier habibi Helle (=kjæreste Helle) og jeg har lyst til å stå å klemme dem videre. Men så går det opp for meg hvor sliten Abeer er. Det har kostet å snakke med meg og svare på alle de nysgjerrige spørsmålene mine. Nå trenger hun å få være alene med jentene sine.

På vei ut sier Abeer: – Jeg har så mye å tenke på.