Alt du ikke visst om bygdekvinnelaget

Det var et historisk sus over Grethe Brundtlands foredrag «Det du ikkje visste om bygdekvinnelaget på 20 minutt» i reneste Frank Aarebrot-stil. Foredraget holdt hun under det årlige fylkesledermøtet til Norges Bygdekvinnelag. 

Fra krise til bondereisinga

Det er 100 år siden vårt første lokallag ble dannet i Spjelkavik.

Men for å skjønne hvordan tanken om bondekvinnelag kom i gang, må vi gå lengre tilbake i tid.

På slutten av 1800-tallet var det krise i norsk landbruk. Bøndene forsto at de ikke kunne gjøre så mye enkeltvis – de måtte organisere seg. Norsk landmandsforbund ble stiftet i 1896. Kampen for bondereisinga tar til.

Bøndene innså tidlig at de trengte hjelp av kvinnene i dette arbeidet.

Da Johan Melbye ble valgt til formann i Landmandsforbundet i 1909 sa han:

«Jeg vil ta kvinnene med. Det er bare et tidsspørsmål når vi har henne med i vårt arbeid.»

Selv om det enda tok noe tid før kvinnene begynte å komme med, kom det flere lovnader i festtalene i Landmandsforbundet. I festtalen på landsmøtet i 1912 sa direktør Hirsch:

«Kvinnens betydning for landbruk og bondestand må vi ikke glemme. Hun bærer minst halve byrden. Hennes interesse for fremskrittet må vekkes, hennes evner utvikles, hennes arbeide lettes. Det er hun som gir det unge Norge tro på land og gjerning, glede i arbeidet og håp for fremtiden. Det er hun som egger mannen til dåd og styrker ham i kampen. For å dele med ham må hun forstå. Derfor trenger hun, likesåvel som han, både utsyn og kunnskap. Det må være Landmandsforbundet en oppgave å få henne med seg ved å forstå hennes krav og bære dem fram.»

Spjelkavik Bondekvinnelag stiftes i 1917

I historiske notater kan vi få inntrykk av at etablering av bondekvinnelaget var et initiativ fra bondelaget, men det stemmer ikke helt. Mens mennene formidlet fine ord i sine festtaler, var det kvinnene selv som tok grep.

Karen Aase Nilsen gikk fra dør til dør i Spjelkavik og samlet bondekonene. Til stiftelsesmøte møtte 11 bondekvinner opp, sammen med Olga Bjorner, som var ansatt i Landmandsforbundet.

Stiftelsen av det førte lokallaget var påvirket av strømninger ute i verden. Bevegelsen kom opprinnelig fra Canada, før den spredte seg til England. I 1915 ble Women’s Institute dannet i England, mens skottene fulgte etter med sitt Women’s Institute i 1917. Olga Bjoner og Signe Tvedt reiste rundt i Europa og fikk inspirasjon til å sette i gang prosesser her hjemme.

Opprettelse av kvinnenemnd i 1925

Først i 1925 vedtok bondelaget å nedsette en kvinnenemnd. Allerede i 1919 sendte Spjelkavik Bondekvinnelags Karen Aase Nilsen et brev til Landmandsforbundet om å etablere bondekvinnelag som en kvinnelig underavdeling. Samme forespørsel kom to år senere fra Skjeberg bondekvinnelag.

I 1926 ble det innkalt til det første landsmøtet. 350 fremmøtte utformet og vedtok vedtekter og arbeidsprogram.

To arbeidsområder skulle prioriteres: selvhjulpen økonomi og å fremme den nasjonale bondekulturen. Dette skulle gjøres gjennom å styrke selvforsyningen og øke bruken av hjemmeproduserte varer i husholdningen, både til mat og klær.

Fokuset skulle være på gamle norske mattradisjoner og norsk husflid. Et utslag av dette var en ny oppblomstring rundt bruken av bunader.

Det høres nesten ut som om det kunne være i dag.

Vokste videre med fylkeslag i 1936

De første fylkeslagene kom først i 1936 og1946 ble Norges bondekvinnelag stiftet som en selvstendig organisasjon.

Det er en interessant at bondekvinnelaget startet som en lokal organisasjon, før fylkesledd og til slutt en sentral organisasjon kom på plass. Vanligvis starter organisasjoner motsatt vei og med en sentral organisasjon, før fylkesledd og lokallag etter hvert kommer på plass.

I årene før Norges Bondekvinnelag ble dannet, måtte lokallagene jobbe selvstendig. De fikk ikke drahjelp fra et høyrere organisasjonsledd. I det perspektivet blir innsatsen deres enda mer imponerende.  

Fra første stund var bondekvinnene samfunnspolitiske. På 1930-tallet ble det jobbet mye med rettslige spørsmål. Det ble utarbeidet oversikt over kvinnenes stilling når det gjaldt kausjoner, utlegg for skatt og forholdet med alderstrygden, og det ble avgitt uttalelser om sedlighetsforbrytelser og om abortus provocatus.

Den første store saken etter krigen var den provisoriske skilsmisseordningen som London-regjeringen vedtok i 1942. Den åpnet for at menn i alliert krigstjeneste kunne skille seg fra sine koner i Norge uten å innhente samtykke, ja til og med uten å informere konen, før de giftet seg på nytt.

Bondekvinnene var også tidlig ute med engasjement om forsoning etter krigen. 316 av 317 lokallag stemte for benåding av dem som var alle dødsdømte, der dommen ikke var fullbyrdet i 1948

Abort og odelslov

Bondekvinnelaget tok i 1970 initiativ til en bred diskusjon om odelsloven. Det ble sendt et høringsutkast til alle lokallag. De fleste syntes det var vanskelig å snakke om dette. Ingen ville støte verken sønner eller døtre – eller annen slekt.

Både i 1970 og 1972 gikk flertallet av medlemmene inn for at sønnene skulle ha odelsretten. I dag er det vel neppe noen som mener dette.

I etterkant er det egentlig litt rart at organisasjonen var så konservative i sitt syn på odelsloven. De var jo ellers for likestilling.

Det viste de blant annet ved å holde traktorkurs i 1952, selv om argumentasjonen for kurset var forsiktig. Det var ikke meningen å gå mennene i næringen, men de kunne overta plassen bak rattet dersom det ville bli nødvendig.     

Spørsmålet her er vel om de var taktiske eller bare brukte kvinnelig list. For nå visste de hvordan de kunne traktere traktoren.

Krav om sykelønn, pensjon og barselpenger

I 1974 fikk bondekvinnelaget en ny formann Astrid Dirdal Hegrestad. Hun skapte stor debatt med sin første tale og viste en ny vei for organisasjonens arbeid – bondekvinnene måtte stille krav til sykelønn, pensjonspoeng og barselpenger. Mange sa at dette var en formastelig tale. Skulle bondekonas arbeid måles i kroner og øre? Det var bondekonas selvsagte plikt å ta seg av fjøs og kjøkken. Hegrestad var en stødig dame, og disse sakene ble likevel den nye dagsorden, både lokalt og sentralt.

Bondelaget vil ta ære for oppstart av bondekvinnelaget og at vår organisasjon vokste. Men var de villige til å gi kvinner posisjoner i landbruksorganisasjonene? Først på 1980-tallet gjorde kvinnene inntog i disse organisasjonene, meieriene slakteorganisasjonene og Felleskjøpet med flere.

Det er altså bare 30 år siden norske kvinner fikk posisjoner i landbruksorganisasjonene som kvinner i Mosambik nå kjemper for å få. Det er ikke lenge siden.

På tide med fagpolitiske spørsmål

I perioden fra 1970 til 2000 skjedde det store endringer for bondekvinnene i samfunnet, og bondekvinnene var opptatt av fagpolitiske spørsmål.

Samtidig skjedde det store endringer i landbruket med større bruk og økt mekanisering.  Samtidig søkte flere kvinner jobb utenfor gården. Utviklingen påvirket også medlemstallet med stadig færre medlemmer.

Midt på 1990-tallet skjedde det også en endring i forholdet mellom bondelaget og bondekvinnelaget. Kurs og arrangementer som ble avholdt hadde fokus på spesielle kvinnesaker og var mindre knyttet opp mot landbruket.

Det var nok også derfor organisasjonen skiftet navn i 2002 til Norges Bygdekvinnelag. Nå fikk et nytt potensiale for medlemmer. Kvinner som ikke var tilknyttet bondeyrket kunne også være med.

Fra prosjekter og aksjoner til en ny tid?

Hele måten å arbeide på endret seg utover 2000-tallet mot mer prosjekt- og aksjonsorientert arbeidsform. Vi kjenner oss igjen – vi er det fortsatt.

Når vi nå markerer at det første bondekvinnelaget ble stiftet for 100 år siden, er vi på vei inn i en ny brytningstid der vi må begynne diskusjonen om hva som skjer i våre fylkeslag og lokallag:

Hva skal være våre langsiktige mål og hvordan skal vi utvikle organisasjonen og politikken vår videre?