Bygdekvinnene vil ha trygg norsk mat!

Maten vår er noe som angår oss alle, ikke bare bønder, og ikke bare Stortinget. Som forbrukere er vi prisgitt den innsatsen matprodusenter og industri legger ned for at vi skal få den maten vi skal leve av. Og kanskje tar vi det for gitt, at vi til enhver tid får den maten vi ønsker, i den kvaliteten vi forventer.

Vi har tillit til at maten vi kjøper i butikken er sunn og trygg. Vi vet at denne maten har en rekke kvaliteter som vi setter pris på, og vi vet at vi er nære nok produksjonen til å se hvordan maten lages.

Minste bruken av antibiotika i Europa 

Det er ingen selvfølge at maten vi spiser er sunn. I andre land, som USA, er det tillat å gi kua vektshormoner – og kjøtt kan bestråles og vaskes i klorin. I norsk produksjon er ikke dette lov. I den norske produksjonen blir smitte og bakterier holdt på et minimum. Renere fjøs, mindre besetninger, stor geografisk spredning og restriktive muligheter til å utveksle dyr mellom produksjonssteder er noen av tiltakene som gjør at maten ikke har farlig smitte.  Naturlig vekst uten tilsatte hormoner gjør at vi ikke behøver å bekymre oss for om tilsatte hormoner i kjøtt gir oss kreft. At vi ikke tillater veksthormoner gjør også at dyra våre kan leve bedre liv.

Naturlig vekst uten tilsatte hormoner gjør at vi ikke behøver å bekymre oss for om tilsatte hormoner i kjøtt gir oss kreft

Ingen land i Europa bruker mindre antibiotika i matproduksjonen enn Norge. Dette er bra for oss som spiser maten. Folkehelseinstituttet sier at det lave forbruket av antibiotika er en stor fordel for den norske folkehelsa og helsevesenet. Vi har mindre sjanse for å bli smittet av resistente bakterier og vi bidrar til mindre oppblomstring av bakterier som er resistente. Når farlige bakterier oppdages i norske produksjoner blir hele besetninger umiddelbart tatt ut av produksjon, fjøset blir sanert og smitten fjernet. Dette fører til at mengden antibiotika-resistente bakterier i Norge er så lav at vi er nødt til å bruke en særegen laboratorietest for å i det hele tatt å finne noen. Det er en dramatisk forskjell hvis vi sammenligner med mange andre land, hvor vanlige tester avdekker store mengder slike bakterier, sier Mattilsynet. 

I Danmark har myndighetene gitt opp kampen mot den antibiotika-resistente MRSA-bakterien i dyreholdet. 70 prosent av slaktegrisene har bakterien, og den kan smitte til mennesker. I følge det danske Statens Serum Institut ble vel 1200 personer i fjor smittet eller fikk blodforgiftning fra MRSA-bakterier med husdyr som smittekilde. Det har vært ett dødsfall per år i 2015 og 2016 som følge av slik smitte i Danmark. 

Les også: Norske forbrukere vil vite hvor maten kommer fra

Eksemplene fra utlandet viser en matproduksjon som er veldig forskjellige fra det jordbruket vi har her i landet. Dette er ikke tilfeldig, men resultatet av et bevisst politisk valg.

Vi ønsker oss trygg mat

Et flertall av våre stortingspolitikere ga i april norske bønder et klart oppdrag da de vedtok den nye jordbruksmeldingen: trygg mat av høy kvalitet er det vi ønsker oss. Vi skal ha landbruk over hele landet, på små og store bruk. Dette er viktig ikke bare for bosetting, men også for at vi skal kunne ha en god dyre- og plantehelse.

Trygg mat av høy kvalitet er det vi ønsker oss

På tross av den klare bestillingen de folkevalgte ga vår regjering, fortsetter Dale og kompani å trumfe igjennom den politikken Stortinget sa klart nei til. I tilbudet våre bønder fikk i årets jordbruksoppgjør nedprioriteres atter en gang de små og mellomstore brukene. Det er jo nettopp kombinasjonen av små, mellomstore og store bruk, over hele landet, som gir oss muligheten til å produsere mat med fokus på dyrevelferd og kvalitet, og som gjør at vi hver dag kan gå i butikken og kjøpe biff, brød, ost og melk som er sunn og trygg. Nå som bruddet i jordbruksforhandlingene er en realitet, må vi igjen sette vår lit til Stortingets politikere. Her er vårt budskap til dere:  

Vi som bor her i landet og skal leve av den maten norske bønder produserer, vil fortsatt ha trygg norsk mat. Det er et gode vi er villig til å betale for.