Merete Furuberg i den første Finnskogbunaden som ble sydd etter Åsta Holths tegninger. Foto: Liv K. I. Andreassen.
Merete Furuberg i den første Finnskogbunaden som ble sydd etter Åsta Holths tegninger. Foto: Liv K. I. Andreassen.

Kulturbærere på Finnskogen

– Om opplysningene er rett, er det kun ei tippoldemor som ikke var av skogfinsk slekt, forteller Merete Furuberg. Den tidligere, mangeårige lederen av Norsk bonde- og småbrukarlag er stolt skogfinne, født og oppvokst på Finnskogen, der hun lever som bonde, skogeier og lokalmatprodusent.

Tekst: Unn Karin Olsen.

Skogfinnene kom inn fra øst, via Värmland og Dalarna, for snart 400 år siden. Det var svedjebruket som drev dem videre til stadig nye områder der det var skog å brenne og så i. De spredte seg over store deler av Østlandet, og de fleste steder er finnene for lengst assimilert i den øvrige befolkningen. Kjerneområdet for den finske bosettinga øst for Glomma skiller seg ut; på Finnskogen lever skogfinnene i beste velgående med en kultur de vil ta vare på.

Svedjebruk 

Merete Furuberg er en av de aktive kulturbærerne. Når det lir mot St. Hans, skal hun igjen ta imot gjester på gården Furuberget, bare tre kilometer fra riksgrensen i Grue Finnskog. Hun har planen klar for demonstrasjon av svedjebruk. Eller modifisert svedjebruk, som er rett betegnelse, ifølge skogforskeren. Hun passer på begrepene. For snart 30 år siden tok Furuberg, som den første kvinne i verden, doktorgrad i skogbrukets driftsteknikk.

– Skogen er altfor verdifull til å tenne på den, så det er kvist og greiner etter hogst som skal brennes, under godkjente forhold, forklarer hun.  

Tradisjonelt ble en teig av granskogen svidd av rundt midtsommer, etter at hogsten hadde tørket over vinteren. I den varme asken ble det sådd rug, og noen ganger også neper. Den grøderike svedjerugen ble høstet to år etter at skogen var hogd,  og det gikk flere år før det samme området igjen ga avling. 

Finnskogen er en grenseløs region som strekker seg fra Eidskog i sør til sørlige deler av Trysil og langt inn i Värmland. På Finnskogen lever skogfinnene i beste velgående med en kultur de tar godt vare på. Her fra gardsbruket «Danila» i Våler i Hedmark. Foto: Dagfinn Grønoset, Digitalt Museum.

 

Ny stolthet med Åsta Holth, Finnskogbunaden og Republikken Finnskogen

– Interessen for den skogfinske kulturen er stor, særlig på Finnskogen. Da jeg vokse opp, var det ikke så greit å være finnjente, forteller Furuberg.

– Men det snudde for rundt 50 år siden, med  Åsta Holth, Finnskogbunaden og Republikken Finnskogen.  

Åsta Holth skrev flere bøker om skogfinnene og var en forkjemper for finnekulturen hele livet. Hun tegnet kvinne- og mannsbunad og tok initiativ til Finnskogdagene, der en del av Finnskogen årlig erklærer selvstendighet for tre dager. Holth ble livslang president for Republikken Finnskogen og testamenterte huset sitt til Finnskogmuseet. I år feirer Republikken femti-årsjubileum.

– Anerkjennelsen av skogfinnene som en nasjonal minoritet har betydd mye, men det gjenstår mye politisk. Området blir ikke satset på. Det blir med festtalene, mener Furuberg, som står på sikker plass for Senterpartiet til fylkestinget. 

Rein skogsmat 

– Den skogfinske maten lærte jeg å lage av farmor, mye òg av mamma, men jeg vokste opp på et bruk der foreldrene mine hadde heltidsarbeid på gården. Farmor lagde maten ved onner og slikt. Skogfinsk mat var en del av kostholdet i barndommen og er det enda, på samme måten.  

– Før i tida var den finske maten den de hadde. Variasjonen var det du kunne få fra svedjerugen og naturen, bær fra skogen og fisk fra sjøer og tjønn. Det er få og næringsrike ingredienser, rein skogsmat uten tilsettinger. Tradisjonelt er det mat for den som skal arbeide med kroppen, forteller Furuberg.  

– Gjester hos meg sier at det er veldig kraftig mat, noe du blir mett av og som holder lenge. Til gjester på gården serveres motti og flesk eller silpo, og kanskje hillo som dessert. Den ekte svedjerugen mangler, dessverre, men de bruker «skrädmjöl», steinmalt mel av ristet havre, som ligner i smaken.

Buskapen på Furuberget i dag er sau, mohair- geiter, melkegeiter, høner og utegangargriser. Kjøtt, ost, egg, skinn og garn selges som «Finnskogprodukt».  Men det er mye av det gamle Furuberg trenger mer kunnskap om når matproduksjonen og gardsturismen skal utvikles videre.  

Laget de brennevin av kornet? Hadde de geiter? Og hva brukte de geitemelk til, undrer hun.

– Jeg tror de laget mjukost og at den ble badsturøkt. Jeg må gå til kildene og finne ut mer om hva de hadde med seg, konkluderer lokalmatprodusenten.

Det er så mye hun vil, Merete Furuberg. Å reise ei røykbadstue til røyking av mat på gården, for eksempel, og, ikke minst, ta et tak for næring og kultur på Finnskogen.

Else Marie Waalberg og Mullikalla

Formidlere: Skogfinsk mat og kultur ble i mange år presentert på Mullikalla på Svullrya. Her sitter eier og driver Else Waalberg (t.h.) sammen med Annikken Stampen som også drev kafeen en periode. Her kan du lese mer om Else Waalberg og Mullikalla. Foto: Birger Nesholen, Norsk skogfinsk museum.

 

Mat fra Finnskogen - oppskrifter

Her finner du oppskrift på Elses Motti. Foto: Suzanne Palmquist.

 

Her finner du oppskrift på Elses Silpo. Foto: Arne Nohr/kirstenwinge.no

 

Her finner du oppskrift på Meretes Hillo. Foto: Birger Nesholen, Norsk skogfinsk museum.

 

Visste du at

• det ble registrert finner i 40 kommuner i sju fylker på slutten av 1600-tallet?

• skogfinnene ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge i 1998?

• svedjerugen ble over to meter lang og bar hundrevis av korn per såkorn?

Finnskogdagene arrangeres for 50. gang og åpner 11. juli. Her kan du lese programmet.

 

Bli medlem